For å oppnå en sømløs overgang mellom fagene kreves det innsats fra så vel gårdeier, leietager, entreprenør med dens underleverandører, arkitekt- og interiørarkitekt. I NIL-årboken 2017 vises utallige gode prosjekter hvor NILere har lykkes i å skape det unike interiør. Det er ikke en sannhet at alle arkitekter tenker bygget utenfra og inn, eller at alle interiørarkitekter tenker bygget innenfra og ut. Det er heller ikke gitt at arkitekten ikke forstår brukerbehovene, eller at interiørarkitekten ikke forstår bæresystemer eller gridstrukturer. Det viser seg at fagfeltene går over i hverandres «kunnskapsbinger» samtidig med at fagdisiplinene spisser sine kompetansefelt. Spesialister blir oftere etterspurt og benyttet fragmentert i prosjekter. I slike tilfeller er det viktig med en oppfordring til samhandling mellom fagene.

I et byggeprosjekt har vi forskjellige roller som skal fylles. Helhetsinntrykket eller fleksibilitet kan raskt bli ødelagt hvis en faggruppe er uoppmerksom i «samhandlingstimen». Arkitekt- og interiørarkitektfagene utfyller hverandre og kan om ønskelig besørge det optimale prosjekt innen designuttrykk, funksjon, effektivitet og levetid. Respekt og lydhørhet mellom fagene vil kunne gi sluttbruker og eier av prosjektet det unike bygg.

Dessverre har vi i den senere tid sett at blant annet offentlige innkjøp er bygget opp på en slik måte at det kan hindre dialog mellom fagene. Dette er fra deres side gjennomført med en leveransebeskrivelse hvor arkitekt har ansvar for fast inventar og interiørarkitekten beskriver og designer løst inventar. Eller at arkitekten er inntransportert via en totalentreprise, og interiørarkitekten fungerer som leietagers rådgiver. For å sikre at våre leveranser henger sammen i en prosjekthelhet, kan det ofte bli opp til den enkelte arkitekt og interiørarkitekt å ta initiativet til samarbeid.

På arkitekturdagen kom det flere signaler fra så vel foredragsholdere som publikum om at vi nå må ta rollen og samhandle for arkitekturen og funksjonens beste. Vi må oppfordre utviklere, gårdeiere og entreprenører til også å se prosjektene i et større helhetsbilde.

Monica Døhlie Heck
Styremedlem i NIL, interiørarkitekt MNIL

Edvin gikk i snekkerlære hos faren, og han fikk mesterbrev som møbelsnekker i 1946. Etter denne læretiden gikk han et år på Skolen for Boligindretning i København, før han flyttet over til trelinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Han fikk diplom derifra i 1949 og kunne starte egen praksis på Hamar samme år.  De første årene samarbeidet han med faren sin.
 
Etter noen år gikk han inn i et arbeidsfellesskap med Hedmarks-arkitektene Are Vesterlid, Finn Bø og Per Torp Ildahl. Firmaet hadde navnet Arkitim og et av de viktigste arbeidene fra denne tiden er atriumshusene på Hamar, kalt Furugrenda. Det var ferdig i 1962 og var et pionerprosjekt, hvor Edvins allerede prisbelønnede innredningssystem 5-15 ble tatt i bruk. Furugrenda representerte nytenking innen boligbygging med fleksible og til dels åpne løsninger. Takket være sin fleksibilitet kunne husene fungere som livsløpsboliger gjennom beboernes ulike livsfaser og imøtekomme deres skiftende behov. Edvin med kone og tre barn flyttet inn i et av atriumshusene og ble boende der.

Mye av den samme filosofien lå også til grunn for hans møbeldesign: kombinasjonen norske treslag og tidens ønske om praktiske, fleksible løsninger. I sin formgivning sto han for en konsekvent linje med rasjonalisering av produksjon, lagring og distribusjon. Produktene var i massiv furu, og det ble spilt på treverkets struktur og tegninger. Få elementer kunne settes sammen i ulike kombinasjoner og dekke forskjellige behov. Produksjonen var lagt opp slik at det var svært lite materialsvinn. Alt ble levert som elementer i flate pakker og ble satt sammen av kjøper. Edvin var en miljøbevisst formgiver.
 
Et møbelsystem ble tilpasset hytteprosjektet Trybo. Møbler og annen innredning var basert på plank i en standard sorteringsdimensjon hos Trysil kommunale sagbruk.  Hyttemøbelsystemet hadde et moderne formspråk, men røtter i gammel møbelkunst. Det ble brukt treplugger i stedet for skruer og møblene skulle behandles med grønnsåpe. De fikk mye oppmerksomhet, både i Norge og andre land. Planen var at det skulle bygges opp en egen industri i Trysil, basert på lokale råvarer, særlig furu. Kommunen gikk i gang med markedsføring, og bestillingene strømmet inn. Dermed ble det problemer med å få lagd alt med samme høye kvalitet, og produksjonen måtte settes bort. Det ble ikke noe av industriutviklingen i Trysil. Dette plaget Edvin hele livet.

En klassiker og etter hvert storselger som Edvin utviklet, er bokhyllesystemet BBB, Bokhandlerens Billige Bokhylle. I 1961 fikk han i oppdrag fra Eidsvoll Rivefabrikk å fornye Bokhandlerforeningens bokhylle som ikke lenger solgte så bra. Edvin tegnet da blant annet den spesielle avrundete profilen som gjør at sidestykkene kan settes oppå hverandre på en enkel måte. Gjennom 60- og 70-årene ble systemet utvidet med tilbehør, blant annet skapdører som Edvin tegnet. Håndtaket var et halvsirkelformet hull som gav en sirkelrund åpning, når skapdøren var lukket. Døren kunne endevendes, slik at venstre og høyre side var den samme. Det forenklet produksjon og lagerhold. BBB System AS som har forhandlet reolen fra 1981, leverer den nå til om lag 100 forhandlere i Norge. Den selges også i andre deler av verden, mye takket være nettsalg.

I 60- og 70-årene ble Edvins møbler vist på mange utstillinger og messer i inn- og utland og fikk mye positiv oppmerksomhet. Innredningssystemet IN 70 med møbelserien Element kom også til i denne perioden. Noen av disse møblene ble tilpasset barnehager.

Da Edvins far – som sammen med en kompanjong eide og drev Trevarefabrikken Stange Bruk – døde i 1969, gikk Edvin inn i farens sted, og noen år senere overtok han bedriften. Her fikk kan produsert sine møbler og innredningssystemer. Foruten til boliger ble de brukt til messestands, institusjoner og kontorer. 

Med sitt rene, ærlige uttrykk stod hans arbeider som eksponent for en enkel nordisk livsstil. Som formgiver var han opptatt av det totale miljø både i stor og liten skala. Alle komponenter skulle oppfattes som deler av en helhet og gi harmoniske rom.  For sitt arbeid mottok han en rekke høythengende designpriser. Mange fikk oppleve boligen i Furugrenda, hvor døren sto åpen for studiebesøk av studenter og kolleger. Gjennom dette boligprosjektet viste han hva et vellykket samarbeid mellom arkitekt, interiørarkitekt og formgiver kan gi som resultat. I en periode var han aktiv i NIL, Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening, og nådde dermed en større gruppe kolleger med sin kunnskap og sin filosofi. 
Edvin Helseth har satt viktige spor i og utenfor fagmiljøet.

Magdalena Eckersberg
Tidligere daglig leder i NIL

Etter mange hektiske måneder med forberedelser, dro jeg til Milano Design Week, 1 april 2017, for å stille ut på Salone Satellite.

Med meg hadde jeg 5 nye prototyper som jeg skulle stille ut for første gang. For å spare kostnader skulle jeg dele stand med designer Nestor Campos, som jeg ble kjent med på Salone Satellite i 2016.

Etter to dager med innkjøp av materialer, bygging og opprigg på standen, åpnet Salone Satellite 4. april. Messen varte i 6 dager og vi var begge tilstede på standen fra den åpnet til den stengte hver dag. Ingen av oss ville gå glipp at potensielle produsenter som kunne komme innom når som helst. Kveldene brukte vi til å hvile eller til å gå på utstillingsåpninger andre steder i byen.

Jeg fikk god respons på produktene jeg viste frem og fikk gjennom denne utstillingen kontakt med produsenter som ønsket å realisere produktene jeg viste frem. Av de 5 prototypene jeg hadde med meg jobber jeg nå videre med 4 av prototypene sammen med ulike produsenter. Dette viser hvor viktig denne arenaen er for å etablere kontakt med produsenter for samarbeid.

Når du først får stille ut på Salone Satellite, får du stille ut 3 år på rad. Dette gjør Salone Satellite til en viktig arena for nettverksbygging. Det var hyggelig å treffe igjen designere fra i fjor og møte mange nye designere fra hele verden. Dette gjør også at man kan bli husket fra fjoråret av presse, designere, produsenter og publikum.

Jeg ønsker å stille ut i 2018 også, som mitt siste år som utstiller på Salone Satellite.

Tusen takk til NIL, NAA og Bergen Kommune som har gjort det mulig å gjennomføre dette prosjektet!

I dag, 1. desember, er invitasjonen om å registrere prosjekter for vurdering til NILs åbok INTERIØR&MØBLER 2018 sendt ut til medlemmene.

Vi er spente på å se prosjektene!