Konseptet var tenkt som opplevelse framfor utstilling. Designet underbygget følelsen av reise i tid og sted, fra barndom til nåtid, fra Zanzibar til Oslo. Et mørkt introrom, med svevende videoprojeksjon av Arif, ledet videre til «immersive space» med en 16 m buet skjermvegg for filmvisning. Stemningen var på ungdommens premisser, med teppe på gulv og lave Fat-Boy stoler.

Arif hadde arbeidstid på museet: I spesialdesignet lydstudio i «community space» spilte han inn nye låter. Lave pallesofaer, diverse løse puffer og vegghengte headsets utgjorde en lounge for å slappe av og lytte til musikk. Visuelle elementer var sparsomme – noen utvalgte bakprojeksjoner av Munch-trykk, sitater foliert på vegg og en skjermbasert interaktiv installasjon.