Bergen rådhus ruver med sitt høyreiste og monumentale uttrykk over Lille Lungegårdsvann. Tegnet av Erling Viksjø på 1950-tallet og ferdigstilt i 1974, står det som et tydelig symbol på den brutalistiske etterkrigsarkitekturen – et signalbygg som både vekker debatt og beundring i bybildet.

Et steinkast unna, på Dreggsallmenningen, ligger det mer anonyme kontorbygget D1012. Oppført omtrent samtidig med rådhuset, representerer det en annen side av samme tidsepoke. Uten monumentalitet eller symbolverdi, men med en solid og funksjonell tilstedeværelse gjennom fem tiår – et typisk eksempel på det som i dag gjerne omtales som et «brunt bygg».

Til tross for ulik status og synlighet, har begge byggene nå fått ny verdi gjennom rehabilitering: med nye arealbesparende arbeidsplasskonsept, energieffektivisering og miljøsertifisering, og ikke minst en estetisk foredling. Interiørkonseptene i begge prosjektene tar utgangspunkt i å bevare og fremheve byggenes tidstypiske kvaliteter og materialbruk. Men hvilke kvaliteter griper man fatt i når det gjelder det «brune, ordinære kontorbygget» – i motsetning til rådhusets eikepaneler og betongvegger med elvestein?

Bergen rådhus står nå rustet for minst 50 nye år som byens demokratiske hjerte. Og en kort spasertur over Bryggen finner du altså D1012, med færre politiske diskusjoner, men like viktig i hverdagen for de som jobber der. Begge bygg med en ytre transformasjon som bevisst har vært holdt diskret for å bevare byggenes karakter. Men innvendig fremstår lokalene i ny drakt – tilpasset en moderne arbeidshverdag med rom for samhandling, konsentrasjon, møter og synlighet mot publikum.