Ingen ringere enn Svein Solhjell, aktiv kulturminneverner fra begynnelsen av 1970-tallet, var gruppens omviser. Han har i like mange år hatt tilknytning til Fortidsminneforeningen - som fra midten av 1950-årene eier Vøienvolden. Etter å ha forsket i gårdens historie og skrevet en bok om den i 2017, er det nok ingen som kan mer om dette enn han.
Sittende ute på tunet i det fine vårværet kunne vi høre hans kronologiske fortelling om gårdsbygningene: Hovedbygningen og Drengestua, Stabburet og Potetkjelleren, Låven, Vognskjulet, Dukkestuen og Smien. Bygningene ble fredet i 1941.
Svein Solhjell fortalte at Vøienvolden i 1683 ble overdratt som eiendomsgrunn til en rådmann som belønning «for sær umage han har haft» i byens tjeneste. Løkken ble drevet som gårdsbruk fra 1721, da den ble overtatt av en bonde som den første av en rekke bønder.
I 1830 kjøpte brennerimester Gabriel J. Udnæs gården og opparbeidet den til et fullverdig gårdsbruk. I denne tiden ble den også et samlingssted for haugianerne. Familien Udnæs beholdt tunet slik det var, omgitt av en stor hage. I 1954 ble den testamentert som gave til Fortidsminneforeningen i Oslo/Akershus fra fabrikkeier Sverre Udnæs og fru Ingrid Udnæs. Med gaven fulgte møbler og innbo, og en kapital på kr. 75.000 til vedlikehold av gården. Givernes ønske var at eiendommen skulle være «et museum for østkanten». Og det er den blitt!
Oljemalerier av datidens mest kjente kvinnelige landskapsmaler, Marie Tannæs, pryder veggene med motiver fra Vøienvolden i stuene i hovedbygningen.
Det er dokumentert at hovedbygningen ble oppført før 1795, siden det var da den ble tegnet inn med nåværende dimensjoner på kartet. I 1840-årene ble det bygd et bredt karnapp i tre etasjer midt på sørveggen. I 1917 ble våningshuset ombygd og modernisert etter tegninger av arkitekt Magnus Poulsson.
GIG-møtet ble avsluttet med medbragt lunsj i den praktfulle hagen, hvor Fortidsminneforeningens frivillige var i gang med sesongarbeid.
Tekst: Magdalena Eckersberg
Foto: Nora Aartun og Magdalena Eckersberg