Det maskiner ikke kan kjenne – om menneskets sjel under KI, av Beata Brzoza

Bilde
Beata Brzoza. Foto: Arek Stepkowski
Beata Brzoza. Foto: Arek Stepkowski

Skrevet av interiørarkitekt MNIL Beata Brzoza, publisert av Arkitektur 2. mars 2026. 

I dag kan maskinen skrive, visualisere, komponere. Den kan generere rom før vi har gått inn i dem. Men den kan ikke kjenne tyngden av et materiale i hånden, skriver Beata Brzoza.

I 1891 skrev Oscar Wilde at maskinene skulle redde mennesket fra slaveri. I The Soul of Man under Socialism forestilte han seg en verden der teknologien tok det monotone arbeidet, slik at individet kunne bli mer individuelt. Maskinen skulle frigjøre sjelen.

Over hundre år senere sitter vi foran nye maskiner. Ikke dampdrevne, ikke industrielle, men språklige og visuelle. Store språkmodeller som foreslår setninger før tanken er ferdig tenkt. Bildegeneratorer som skaper atmosfærer før rommet har fått motstand. Algoritmer som optimaliserer planløsninger før kroppen har rukket å bevege seg gjennom dem.

Første gang jeg testet en språkmodell, var det som å få tilgang til et ekko av hele biblioteket. Setningene kom raskt. Strukturen la seg nesten av seg selv. Det var effektivt, nesten beroligende – som om noen hadde ryddet tankene før jeg selv hadde rukket å gå inn i dem.