Mye av hukommelsen vår er knyttet til sted. Vi har begrepet romlig hukommelse - spatial cognition - et begrep aktuelt for oss som jobber med arbeidsplasser. Mange av oss husker i kontekst til sted, for eksempel til en bokhylle der titlene får oss til å saumfare hukommelsen. Dette er en av utfordringene hvis man skal få en professor til å ha delte kontorløsninger, der det ikke lenger er plass til hens bokhylle.
Korona har satt stedet på prøve. Det er tatt vekk, eller erstattet. I denne konteksten er ikke kollegene dine med, heller ikke materialhylla for oss interiørarkitekter, 3D-printeren eller tegnebortdet du hadde før.
Hvordan kan vi ta vare på den mer sanselige samjobbingen som arkitektfaglige utøvere? Det å henge over samme tegning og la ideene flyte. Vi kommer til å jobbe sammen mye mer på avstand også i fremtida, de beste hodene sitter kanskje i en annen by. Vi som interiørarkitekter kan bidra her. Kanskje sammen med teknologer? Er det så enkelt som et tegnebrett, eller kan jeg få et kamera montert over bordet mens jeg tegner?
På min arbeidsplass har vi reflektert sammen med samfunnsviterne over hvordan våre ulike fag har ulike kommunikasjonsmodus. Noen er svært taleføre, kanskje abstrakte - og kommer til sitt ess på Teams. Andre, som mange av oss formfaglige, trenger blyanten, eller i det minste et godt tegneprogram å samspille med. Vi trenger formen for å uttrykke oss tydelig og direkte. En professor har kanskje behov for å se bokryggene for å uttrykke seg like direkte.
Her bør vi interiørarkitekter gå foran. Hvordan kan vi utvikle arbeidsplassen, møterommet og/ eller tegnebordet for hybride samspillsløsninger? Hvordan kan vi legge til rette for at vi også i fremtiden får brukt hele kroppen på jobben, selv om vi kanskje ikke er på samme sted?
Urd Schjetne
Interiørarkitekt MNIL, styremedlem i NIL
