Hva slags prosjekt jobber du med nå?
Vi er helt i avslutningen av arbeidet med innredning av Nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen. Cadi AS har siden 2015 sammen med Kaels Studio vært interiørarkitekter for Nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomten. Jeg har vært teamleder for interiørarkitektteamet. Oppdraget omfattet Back of House i museet. Arealene inneholder blant annet kontorlokaler, verksteder og konserveringsatelierer, undervisningslokaler og verksteder for publikum samt studiesaler for kunst. Oppdraget har vært utrolig spennende, og vi har hatt et veldig godt samarbeid både våre firmaer imellom, med museet som brukere og Statsbygg som oppdragsgiver.

Hvilke sider ved faget setter du mest pris på å jobbe med?
Vi har mange offentlige oppdrag og jeg setter stor pris på å jobbe med ansatte i ulike brukerorganisasjoner. Offentlige prosjekter har ofte nøkterne budsjetter og knapphet på arealer, og det å skape funksjonelle og vakre rom innenfor oppdragets rammer sammen med brukerne ser jeg som en spennende utfordring. Da blir design som verktøy samfunnsnyttig.

Har noen internasjonale/ nasjonale prosjekter eller produkter inspirert deg i ditt faglige virke?
Oslo Rådhus har utrolig vakre interiører. Dette er nok min favoritt blant norske bygg. Romvolum, utsmykning, materialitet og inventar gir en vakker helhet. Det lille museet Kolumba i Köln, tegnet av Peter Zumthor og bygget over middelalderruiner av en kirke, er fantastisk vakkert, og et sakralt pusterom midt i sentrum av storbyen.

Har du et spesielt forhold til norske produkter?
Ja, norske produkter har vært et fokusområde i arbeidet med interiørene i Nytt Nasjonalmuseum. Nasjonalmuseet er Norges designmuseum, og vi har sammen med Statsbygg og museet tatt initiativ til å løfte frem norske produkter og designere. Vi har blant annet bidratt til å arrangere en designkonkurranse om en stol. Vinner ble Andreas Engesvik, og det er nå levert ca. 750 stoler til bruk i ulike områder i museet. Vårt interiørarkitektteam har også samarbeidet med museets designkuratorer om å skape møteplasser med møbler fra ulike perioder i norsk designhistorie.

Når du tenker tilbake – hva burde det vært mer av i utdanningen din?
Mer konseptuelt arbeid med materialer og farger.

Har du mye kontakt med fagmiljøet? I hvor stor grad opplever du at NILs aktiviteter er relevante for deg?
De siste årene har jeg dessverre ikke hatt nok tid til å være så aktiv i fagmiljøet som jeg ønsker. Det er derfor veldig interessant og givende nå å være en aktiv del av NIL, og jeg gleder meg til å samarbeide videre med de engasjerte kollegaene i styret. Ellers er jeg glad for at NIL har flinke redaksjonsmedarbeidere i Arkitektnytt og Arkitektur N. De gjør en viktig jobb med å dokumentere faget vårt.

Hvilket av prosjektene dine er du mest stolt av?
I tillegg til arbeidet med Nytt Nasjonalmuseum, var arbeidet med innredning av Halden fengsel i perioden 2007 til 2010 viktig for meg. Jeg jobbet med prosjektet som ansatt hos Beate Ellingsen AS. Halden fengsel er bygget som et minisamfunn som skal forberede innsatte på et liv utenfor murene, og fengselsanlegget inneholder bygg med mange ulike funksjoner. Dette ga mange interessante interiørarkitektoniske problemstillinger. Jeg tror vi som interiørarkitekter var viktige bidragsytere til å skape det humane fengselet Kriminalomsorgen ønsket.

Hvor er faget ditt om 10 år?
Jeg håper og tror at faget vårt er en viktig bidragsyter i arbeidet med klimavennlige byggeprosjekter og sirkulær tankegang. De mest klimavennlige byggene er de som allerede er bygget, og interiørarkitekter er eksperter på rehabiliteringsprosjekter. Vi ser allerede interiørarkitekter fronte sirkulære byggeprosjekter, og jeg tror vi kan spille en viktig rolle i å gjøre sirkulærøkonomi til en selvfølgelig del av prosjektplanleggingen.

Hvor skal NIL være om 10 år?
En sterk fagorganisasjon som bidrar til å øke fagutøvernes kompetanse og oppleves som relevant for medlemmer i alle aldere, også de nyutdannede.

Er det noe spesielt du brenner for i faglig sammenheng og i ditt verv som styremedlem i NIL?
Jeg opplever at interiørarkitektfaget har fått en tydeligere plass blant arkitektdisiplinene de siste årene, men vi har likevel en vei å gå i å løfte frem hele bredden i fagets kompetanse. Vi må vise offentlige oppdragsgivere at vår kompetanse trengs fra tidlig fase til ferdigstillelse. Styret må også jobbe med at NIL skal oppleves som mer interessant for nyutdannede og yngre fagutøvere. Vi trenger deres innspill og deltakelse for å kunne fortsette å være en relevant og aktuell fagorganisasjon.

Mona Lise Lien
Daglig leder i NIL

Blant stilte spørsmål var hvor produktivt de ansatte føler at de kan jobbe hjemmefra og hvordan balansen mellom jobb og privatliv påvirkes. Så mange som 83,5 % av respondentene mener at de er mer produktive hjemme. Samtidig uttrykker de bekymring knyttet til utbrenthet, psykisk helse, fysisk aktivitet og balanse mellom arbeid og privatliv. De siste 18 månedene har vært stressende - og for noen - traumatiske.

Fremtidens arbeidsplass må oppfylle nye krav og gi trygghet knyttet til smittevern, i tillegg til psykisk komfort. Utformingen av for store, åpne landskap må revurderes. Google-lignende kontor med "wow-effekt" som hoveddriver må erstattes med økt opplevelse av velvære på arbeidsplassen. Fysisk og psykisk komfort betyr særlig fokus på dagslys, akustikk og luftkvalitet (i tillegg til estetikk).

Markedsundersøkelse gjennomført av Gartner avslører at 82 % av de undersøkte bedriftene skal tillate fjernarbeid (2). Tilnærmet halvparten av bedriftene (47 %) responderte at de skal tillate sine ansatte å jobbe hjemmefra fulltid. Med ansatte som jobber både på stedet og eksternt, øker utfordringen med å tilpasse seg en ny, mer kompleks hybrid arbeidskraft.

Hvordan skal mennesker jobbe sammen og få jobben gjort? Hvordan skal de som ikke er til stede føle seg inkludert, føle at de er en del av organisasjonen? Bedrifter må tydelig definere i hvilken grad de ønsker å bygge selskapets kultur. Ifølge forskning er det kunnskapsutveksling og spontane, uformelle møter som savnes mest på hjemmekontoret. Dette, i tillegg til teknologi som enkelt kan tilpasses, blir den største utfordringen i den nye, hybride hverdagen. De ansatte ønsker å bruke den kjennskapen de har opparbeidet fra hjemmekontoret med Zoom, Teams og andre møteplattformer på arbeidsplassen. Og de vil uten tvil ha enkle, raske løsninger som fungerer (hver gang) når de kommer tilbake til kontoret.

Beata Brzoza
Interiørarkitekt MNIL, styremedlem i NIL

Fotnoter:

1. https://www.leesmanindex.com/measure-remote-working/
2. https://www.gartner.com/en/newsroom/press-releases/2020-07-14-gartner-survey-reveals-82-percent-of-company-leaders-plan-to-allow-employees-to-work-remotely-some-of-the-time

HA MOT TIL Å GJØRE DE SMÅ TINGENE

Vi står midt oppi en svær endringsjobb. Siste rapport forteller oss at norsk næringsliv er 2,6 % sirkulær. Byggebransjen står for betydelige CO2-utslipp og en ressursbruk som ikke er bærekraftig. Vi har massevis å ta tak i. Det er et hav av nye metoder, løsninger og uttrykk som må skapes. Derfor må vi tørre å teste ut nye løsninger og metoder alle stedene vi kan.

Det kan være lett å tenke at ett prosjekt ikke har så mye å si i den store sammenhengen, eller at andre større prosjekter påvirker mer, har større utfordringer eller vil bidra til større besparelser av ressurser eller CO2-utslipp. Men saken er at vi må endre oss alle sammen. Det betyr at selv små prosjekter kan være viktige brikker på veien. I mindre prosjekter er risikoen lavere og konsekvensene av feilskjær blir ikke så omfattende. Nettopp derfor må vi bruke de mindre prosjektene til å eksperimentere. De er perfekte til å teste ut materialer som ennå ikke er sterifisert, løsninger som ikke er testet i offentlige rom, eller prototyper på ny bruk av et materiale. Bare gjennom å teste finner vi ut om noe fungerer.

Nettopp derfor kan de små prosjektene spille en viktig rolle. Nye løsninger eller produkter trenger et første utstillingsvindu. De trengs for å kunne demonstrere og vise hvordan nye løsninger kan fungere. De hjelper oppdragsgivere til å forstå at det kan gjøres, andre leverandører til å forstå at dette er noe de må begynne å levere, og andre designere, arkitekter og interiørarkitekter kan se, erfare og lære av hverandre.

Derfor må vi alle prøve nye metoder, løsninger og uttrykk alle steder vi kan, selv om de i seg selv ikke gjør en formidabel forskjell.

MODIG OPPDRAGSGIVER
De siste årene har vi jobbet med Bergen Offentlige Bibliotek. Først med et nytt bibliotek på Laksevåg, deretter med utvidelsen av et eksisterende mini-bibliotek, BibLab på Sletten senter. Begge deler i Bergen. Prosjektene er ikke så store, hverken i kvadratmeter eller i budsjett. Laksevåg er litt over 400 kvadratmeter, mens BibLab er knapt 100 kvadratmeter. Men oppdragsgiver har mot til å gå nye veier. I konkurransen om prosjektet på Laksevåg var bærekraft definert som et av kriteriene i konkurransen. Kriteriet var åpent, det var opp til oss tilbydere å foreslå hvordan det skulle løses. Vi endte opp med å lage deler av interiøret i oppsirkulert materiale, altså materiale som egentlig skulle kastes, som nå fikk forlenget levetid og ny verdi.

Prosjektet har ikke spart nevneverdig mye CO2-utslipp eller kilovis med materialressurser, men selv i et lite prosjekt som dette måtte svært mange enkeltmennesker, leverandører og selskaper bidra for å få det til. Alle er nødt til å bli med på reisen og tørre å løse oppgavene litt annerledes enn vanlig. Mange av dem hadde stanset eksperimenteringen dersom de hadde sagt nei til å bli med. Den største gevinsten i prosjektet er at flere aktører nå har tatt sine første steg ut i sirkulærøkonomien, gjort seg noen erfaringer og er bedre rustet til neste oppgave. Nye forbindelser er opprettet, nye kontakter tatt i bruk. Og siden mye av innovasjonen vil komme mellom de eksisterende organisasjonsnumrene, har dette stor verdi.

HANDLING SKAPER NYE HOLDNINGER, IKKE MOTSATT
I BibLab-prosjektet tok vi det et skritt lenger. Prosjektet handler mye om å involvere barn og unge i nærmiljøet. Sammen med Clean Shores har vi organisert ryddedugnad i nærområdet. Barn fra nærmeste skole har plukket boss i nabolaget. Plasten i bosset sender vi til Ogoori, et nystartet selskap som lager plastgranulat av eierløst marint avfall. Vi bruker dette lille prosjektet til å skape gode holdninger hos barna, og viser dem at det går an å løse store utfordringer, dersom vi står sammen.

Plastgranulaten som skal brukes i prosjektet, leies. Vi kjøper den ikke, og dersom den ikke lenger skal være i interiøret må biblioteket levere den tilbake. På denne måten holdes plasten i et lukket kretsløp. Designoppgaven vår er å finne en måte å bruke plasten på i interiøret. Måten vi angriper designoppgaven er også annerledes enn den var før. Vi har ikke blanke ark eller tomme skall som skal fylles. Vi har ulike materialer tilgjengelig og må løse designoppgaven deretter. 

Klart det er en annen måte å arbeide på. Og klart det gir oss andre utfordringer enn tidligere. Det skaper også en helt annen estetikk.

HA MOT TIL Å DELE!
Vi står omtrent på første trappetrinn i endringsprosessen fra lineær til sirkulær. Det er veldig mye vi skal gjøre annerledes i framtida. Mange nye produksjonsprosesser skal på plass, nye metoder, nye måter å bruke materialer, andre materialer, andre prosesser og andre erfaringer. Vi er mange som akkurat nå utforsker mulighetene, prøver, lykkes litt her - og litt der. Noen ganger vil vi også feile. Men jeg vil oppfordre alle til å ha mot til å dele. Dele erfaringene, dele motodene man lykkes med - og ikke minst - dele de som mislykkes. På den måten klarer vi å bringe faget, bransjen og samfunnet framover - sammen. 

Elise Sæle Dahle
Interiørarkitekt MNIL