Hva gjør du nå?

Jeg er akkurat nå på Filippinene mellom jobboppdrag i Thailand og Vietnam og utvikler en fiskebåt/skrog slik at flere kan bli selvhjulpne med mat. Da jeg for 2 år siden var ute i områder hvor menneskene bor, fortalte en fisker meg at halvparten av hans fangst gikk med til å betale i leie for båten, og han satt han igjen med to og en halv fisk på 30 cm størrelse og en bolle med ris som dagsrasjon for en familie på fire. Da ble det ingen tvil om at jeg måtte gjøre noe. Båtene vi skal lage gis bort til de som har minst, slik at de kan hente maten sin selv, uavhengig andre.

De lager idag båter i kryssfiner med uteriggere. Disse har en levetid på 7 år før de råtner opp. Vi er nå i gang med en testbåt som jeg skal ut å prøve sammen med de lokale fiskerne. Sammen med fiskerne skal vi lage den best mulige båten til deres bruk. Bare det å formgi en ny ergonisk riktig padleåre til dette bruk er en utrolig spennende designoppgave. 

Hvorfor startet du Design for need?

Etter opplevelsen på ferieturen til Filippinene var jeg nødt til å gå fra bare å snakke om å hjelpe til å virkelig gjøre det.  Design for Need dreier seg om tre hovedpilarer: For det første å gi bort små hus slik at barnefamilier og andre vanskeligstilte kan få et sted å leve, for det andre å skape arbeidsplasser ved at de fattige jobber i egne fabrikker og lager disse husene - og for det tredje å overføre kunnskap til de som trenger det for å gjøre dette. Vi utvider nå produksjonen med fiskebåter og etterhvert også andre nødvendige produkter. Design for Need er først og fremst et prosjekt for dem som  ikke har noen ting - de fattigste av de fattige, de som ikke nås av andre organiserte hjelpeprosjekter.

Hva koster det å produsere ett hus?

Prisen idag er 8000 kroner for materialer og lønnskostnader. For de som får et slikt lite hus er dette den samme opplevelsen som når en norsk familie får en enebolig!  Vi har hatt noen utfordringer med den lokale produksjonen og har vært nødt til å flytte den noen ganger, men nå har vi foreløpig en god ordning. Den lokale befokningen forstår at jeg har ærlige hensikter, og jeg har kommet tett på dem.  Jeg blir betraktet som en av dem, bare litt rarere, lysere, tykkere og høyere.  Å finne gode venner er viktig her som ellers i livet. De blir alltid med videre. Disse lokale hjelperne driver det hele med styring fra Norge.  Vi overfører ikke penger til mer enn ett hus av gangen og opplever dermed ingen korrupsjon.

Det er også viktig for meg å få frem at alle midler brukes til produktene: Materialer, lønn og leie av produksjonslokaler. De eneste øvrige utgiftene er  til regnskap og revisor i Norge som stiftelsen er pålagt.  Prosjektet har vært gjennom ulike prosesser før vi kom til oppstart. Jeg har brukt lang tid for å finne riktig materialvalg og produksjonsmetode. Her var lokal kartlegging helt nødvendig. De husene de har idag (nipahus) tåler ikke mye. Tak må skiftes hvert tredje år i snitt, og det har de færreste råd til. Vi er nå i gang med det 17. huset og kan øke produksjonen, hvis vi får inn midler.

Hva var og er den største utfordringen med arbeidet med Design for Need ?

Meg selv og mitt ego, som det alltid er når man gjør noe utenfor sin egen komfortsone. Jeg har innimellom hatt mest lyst til reise hjem igjen til koselige, trygge Norge, glemme de fattige  og si til meg selv at dette prosjektet ikke nytter. Jeg driver stiftelsen alene, men ønsker flere med for å forme den videre. Vi trenger mange typer innsats. I tillegg til penger trenger jeg hjelp med web design og  pressemateriell for bedre markedsføring av prosjektene. Og hjelp til andre typer nødvendige produkter å produsere og gi bort. Jeg har til nå greid å skaffe penger gjennom gode venner, kolleger, bekjente og oppdragsgivere i tillegg til mine egne private bidrag. Den viktigste bidragsyteren er Vestre AS ved Jan Vestre som stilte med den nødvendige oppstartkapitalen og midler til noen av de første husene.

Kan du fortelle litt om erfaringene fra et av husprosjektene for en av familiene?

Det er de gode hjelperne lokalt sammen den lokale ordføren som er med å finne hvem som skal få hus. Det finnes ingen søknadsskjemaer eller lignende, de som har minst får først. For de som bygger husene, og de som tar de imot, er det bare stor glede. En av dem som har fått et hus er en mann som måtte gi opp levebrødet sitt som drosjesjåfør fordi han mistet synet. Huset han bodde i tidligere var så lavt at han ikke kunne stå oppreist, og det ble stadig oversvømmet av tidevann, men dette er egentlig ikke det tristeste med historien.  Da jeg hørte om at han var i ferd med å bli blind, tok jeg kontakt med med Blindeforbundet i Norge for å spørre om de kunne være med på et samarbeid og bidra til å støtte denne mannen og andre blinde på Filippinene som trenger hus. Det viste de ingen interesse for. Min erfaring er at det nytter hvis du tar tak i dette på egen hånd og ikke stoler på at andre har samme interesser som deg. Slike prosjekter kan lett miste publikums oppmerksomhet og bli glemt i morgen.

Denne type hjelp til selvhjelp kan gjennomføres i mange fattige land på alle kontinenter. Vi i våre faggrupper i Norge har kunnskaper til å gjennomføre slike prosjekter og kan gi bort vår kunnskap - vi har jo også fått den fra andre. Det er geriljadesign i praksis.

www.designforneed.no

Hva husker du best av arbeidet med OL-anleggene på Lillehammer?

Det gode, tverrfaglige samarbeidet. Prosjektering av OL-anleggene er jo det første store tverrfaglige prosjektet i Norge.  Jeg ble engasjert som en av seks interiørarkitekter til å jobbe med OL-anleggene og samarbeidet med arkitekter og grafiske designere om utformingen av byggene. Designseksjonen i  LOOCskapte en helhetlig visuell profil for arkitekturen, markedsføringen, produktene og infrastrukturen. Designprogrammet ga et bredt spekter av valgmuligheter for farger, materialer og tekstiler og ga mulighet for mangfold samtidig som det ble en helhet.  Jeg hadde ansvaret for innredningen av pressesenteret,  det Internasjonale radio- og tv-senteret som i dag er en del av Høgskolen på Lillehammer, Håkonshall, Hamar OL-amfi og Hafjelltoppen servicesenter.  I tillegg fikk vi lage pop-up serveringssteder i en gymsal og et parkeringshus.  Her jobbet vi mer med scenografiske effekter og kunne slå oss mer løs. Selv om moten forandrer seg synes jeg byggene vi jobbet med har stått seg godt og tåler tidens tann.

Jeg synes arbeidet var fascinerende og det gikk virkelig opp for meg at det å jobbe tverrfaglig ga en helhet i prosjektene og førte til en sterk visuell identitet. Lasse Bertzen som var ansatt i  LOOCsom grafisk designer og jeg ønsket å jobbe videre på denne måten og startet Fuggibaggi design i Bergen med arkitekter, interiørarkitekter og grafisk designere.

Hva slags prosjekt jobber du med nå?

På Kunst og Designhøyskolen i Bergen jobber jeg med et spennende prosjekt relatert til designerens nye roller i samfunnet og hvordan designtenking kan bidra til endringer, handling og bedre løsninger på ulike samfunnsmessige områder. Designeren blir like mye problemstiller som problemløser. Vi skal snart i gang med et prosjekt der studentene skal se på hvordan et geografisk område med dårlig rykte kan tilføres nye elementer som kan snu en negativ utvikling. Jeg har akkurat vært på studietur til Storbritannia der denne måten å jobbe med design er et satsningsområde. 

På Fuggibaggi jobber jeg nå med en liten kaffebar og en butikk for "kortreist mat".

Når du tenker tilbake – hva burde det vært mer av i utdanningen din?

Jeg tenker at jeg utdannes hele tiden.  Vi er ikke ferdig utdannet når vi er ferdige på skolen.  Alle kommer til å oppleve å savne kunnskap gjennom hele yrkeslivet.

Hvilket av prosjektene du har lagt inn i NIL-basen er du mest stolt av?

Tror det må være  Bybanevognene i Bergen.  Det er et eksempel på et  vellykket tverrfaglig prosjekt ved kontoret.  Konseptet ble skapt gjennom et samarbeid mellom Fuggibaggi design, Cubus arkitekter i Bergen og det danske designkontoretKontrapunkt. Prosjektet ga oss samme opplevelse som  Lillehammer-OL.  Vi hadde et sterkt og godt konsept å forholde oss til og dette ga et helhetlig resultat. Bybanen fikk også Red Dot Award i 2012. Mitt beste råd til dem som skal jobbe med et eventuelt OL i Oslo er nettopp dette: Å se sammenhenger og helhet i designarbeidet.

Hva er din yndlingsduppeditt?

Jeg ville egentlig ikke si min Iphone, men etter å ha vært uten den noen dager på grunn av "kræsj" er den et stor savn,- så derfor....

Hotellet har totalt 170 hotellrom, hvorav 113 er forskjellige. Seks av disse er suiter med utsikt mot fjorden og operabygget. Husarkitekt for prosjektet har vært Mellbye arkitektur interiør AS. – Den opprinnelige bygningen fra 1880-tallet er u-formet og en ny fløy med hotellrom ble bygget inn i u-formen forteller Solem.

En korridor, et rom rundt Kristiania Pub, et trapperom og det store direksjonsrommet er fredet. I det gamle direksjonsrommet, med tekstiltapeter og original belistning ble løsningen å trekke innredningen inn i rommet i respekt for den opprinnelige rombehandligen og for tydelig å vise forskjellen på gammelt og nytt.  Rommet er blitt en av suitene i det nye hotellet. Tilpasningen av nytt i gammelt  bød på utfordringer.

– Rommene har stor variasjon i form, størrelse og utførelse, forteller interiørarkitekten. I enkelte rom endte vi med tre ulike gulvnivåer og i andre rom utnyttet vi den enorme takhøyden og laget hems. 

Kontakten med antikvariske myndigheter gikk gjennom husarkitekten, men interiørkonseptet ble avklart med arkitekt og oppdragsgiver. Etter at området rundt Østbanehallen ble ryddet opp var gårdeiers intensjon å forandre det opprinnelige kontorbygget til et bygg med liv døgnet rundt. Interiørarkitektene ønsket å skape et hotell med en god atmosfære i et erverdig bygg med mange bygningsmessige kvaliteter. - Interørkonseptet var i begynnelsen inspirert av New York og Soho, men etterhvert gjenspeilet det mer og mer Oslos urbane liv. Kunstneren Ariel McMillion ble engasjert til utsmykning av hotellrommene og Solem synes samarbeidet var fruktbart.

– Han var opptatt av å skape en helhet i hotellets atmosfære. Hun synes det var spennende å følge prosjektet og oppdage opprinnelige kvaliteter som ble hentet frem og gitt ny fokus. – Gamle teglvegger og bygningsmessige konstruksjoner ga spennende omgivelser for de nye innredningene med moderne formspråk. Solem ønsker å utforme interiør i samspill med byggets arkitektur.

– Jeg er opptatt av identiteten til ethvert prosjekt. Materialitet, form og romfølelse skal til sammen gi en ramme som skaper den riktige atmosfæren i bygget. Vi som interiørarkitekter må også utfordre, være litt frekke og skape overraskende innslag.  På Comfort  Hotel Grand Central henger alt sammen. Musikken, kunsten, holdningen og menneskene som jobber der. Slik skaper man den rette avslappende stemningen på hotellet.

Karianne Solem har jobbet som interiørarkitekt siden hun var ferdig med sin master-diplom i Firenze i 2003. Hun har undervist i interiørarkitektur og design i Italia og Bangkok og arbeidet på et arkitekturstudio i Firenze. Der sto hun for innredningen og arkitektoniske detaljer i private residenser og Vinslott i Napa Valley. I Norge har hun jobbet hovedsaklig med hotellinnredning og er nå ansatt hos Romlaboratoriet AS.

Hvilket prosjekt jobber du med nå?

Renovering av en hotellfløy med 104 rom på Radisson Blu Park Hotel Fornebu.  Hotellet er fra 60-tallet og ligger i fantastiske omgivelser tett på stranden og de nye næringsbyggene på Fornebu. Bygget er ominnredet i flere omganger, sist på 90-tallet og har et stort arkitektonisk potensiale.  Jeg gleder meg til fortsettelsen med resterende hotellrom, restaurant, lobby og kurs-og konferanseområde.

Har noen internasjonale prosjekter inspirert deg i ditt faglige virke?

Jeg lar meg lett begeistre av alt nytt og spennende. Ren form til kompleks arkitektur. Men det må gi meg rush, jeg må kjenne det i magen. Etter å ha bodd i Firenze i mange år setter jeg enorm pris på byens arkitektur, skulptur- og kunsthistorie. Jeg vender stadig tilbake til denne byen for å hente inspirasjon og påfyll.  

Har du et spesielt forhold til norske produkter? 

Nasjonalitet har ingen begrensinger for å skape den riktige romfølelsen, men klart det er ønskelig å bruke norsk design der det lar seg gjøre. Må bli litt flinkere på det området kanskje!

Når du tenker tilbake – hva burde det vært mer av i utdanningen din ?

Jeg tok utdannelse i Firenze og professorene der var naturligvis opptatt av arkitekturhistorie og bygningsvern. Jeg opplevde at både de og håndverkere jeg samarbeidet med etter endt utdanning hadde en stor faglig stolthet og integritet som kanskje mangler litt i Norge. Selv om utdannelsen min ga god variasjon kunne jeg imidlertid tenkt meg og hatt muligheten til å leke meg enda mer. Det er i studietiden man får utspilt kreativiteten maksimalt uten at oppdragsgiverne blander seg for mye.

Har du mye kontakt med fagmiljøet?  

Jeg har benyttet meg av NILs kurs i riktig prissetting og kan anbefale det for alle som driver for seg selv!  Jeg deltok også på NILs fagdag, men jeg synes dessverre ikke alt innholdet var interessant nok i forhold til faglig utvikling. I Romlaboratoriet har vi en ettermiddag i måneden med faglig påfyll hvor vi på skift bestemmer innholdet. Det gir stor variasjon og er veldig inspirerende!

Hva er din yndlingsdings?

Jeg våkner sammen med min Nespresso kaffemaskin hver morgen.

Les mer på lenken fra Doffin:

Ildsjelen bak prosjektet NODA er Michele Widerøe, hun har jobbet innenfor faget arkitektur og interiørarkitektur i Tromsø i 7 år. Ut fra et ønske om å synliggjøre den brede fagkompetansen innenfor design og arkitektur i Nord-Norge, ble arbeidet med et nordlig design- og arkitektursenter påbegynt.

NODAs hovedmål er å styrke den nordligste regionen innen feltene design og arkitektur gjennom ulike kanaler som utstillinger, seminarer og workshops. NODA skal også bidra til å styrke båndet fagdisiplinene imellom - samt ut mot publikum.

NIL er en organisasjon som ønsker å ha god kontakt med medlemmene i distriktet. Vi ser helt klart at NODA vil være en viktig støttespiller for vår organisasjon lokalt og nasjonalt.

Lokalt, da vi er en langstrakt landsdel, med de utfordringer det innebærer i forhold til å samle kompetanse og kunnskap. Vi mener NODA vil være en samlende møteplass både i forhold til workshops, kurs og ikke minst for å gjøre faget vårt synlig ovenfor våre lokale samarbeidspartnere. NODA vil fungere som et senter for kunnskap på tvers av de etablerte interesseorganisasjonene, og vil gi våre medlemmer mulighet til lettere å finne lokale samarbeidspartnere. Små lavterskelarrangementer som Påfyll er både inspirerende og gode møteplasser for å diskutere fag og å utvide nettverket sitt.

På et nasjonalt plan vil NODA være med å synliggjøre kompetansen som finnes i landsdelen. Både i form av å være et sted å henvende seg, men også som en aktiv pådriver for å fremme Nord-Norges mange dyktige fagfolk utad.

NODA er nå inne i en fase hvor det er etablert et interimstyre og en faggruppe, hvor det sitter representanter fra Grafill, NID, NIL, NLA og NAL som sammen skal kartlegge mulighetene for et nordlig design- og arkitektursenter. Det er mange elementer som skal på plass i arbeidet med å etablere en ny organisasjon, noe vi vet fra vårt arbeid med Norges Arkitekter. Vi har tro på at NODA kan være en god samarbeidspartner i arbeidet med å synliggjøre faget vårt.

Les mer om NODA på http://whilewaitingforadesigncenter.blogspot.no eller https://www.facebook.com/NODATromso

Terese Simonsen

Styremedlem i NIL, Interiørarkitekt MNIL

I fjor fikk komiker Gunhild Dahlberg mye oppmerksomhet fordi hun høylytt annonserte at hun er mer redd for interiørarkitekter enn muslimer. Noe av bakgrunnen for hennes interiørarkitektredsel var skepsis til altfor mange åpne rom - og altfor få vegger.

Også mer seriøse aktører stiller spørsmål ved utstrakt bruk av åpne kontorlandskap, arbeidspsykologene mener det er ingen positiv helsegevinst ved å arbeide i åpne landskap.

Den største utfordringen ved åpne landskap er støy. På Stockholmsmessen i år så vi at lyddempende skillevegger blir stadig høyere - og sittemøbler blir mer som rom, med både vegger og tak i polstrede materialer.

Balanse er et viktig stikkord i denne sammenheng.

Vi skal i vårt arbeid ha fokus både på romlige kvaliteter og gode planløsninger, med helhetlig tenkning oppnår vi også trivsel og helse.

Bare slik kan vi oppnå visjonen i Arkitektur.nå som beskriver at:”God arkitektur skal bidra til høy livskvalitet, og gi attraktive, funksjonelle og universelt utformede byggverk og omgivelser”.

Siv Senneset

President i NIL, Interiørarkitekt MNIL

Godkjenningsordningene for ansvarsrett omfatter blant annet arkitekturprosjektering og landskapsutforming, dette sikrer arkitektene en betydelig rolle i prosjekter. Interiørarkitektene er ikke omfattet av disse godkjenningsordningene, og vi opplever derfor at andre faggrupper utfører interiørarkitektfaglige oppgaver.

Et annet eksempel er Doffin, databasen for offentlige innkjøp, der interiørarkitektfaglige tjenester ligger under samme CPV kode som reklame - og ikke sammen med bygg, byplan og arkitektrelaterte tjenester.

Wildcard-ordningen, igangsatt av kulturdepartementet, forvaltet gjennom Norsk Form og NAL for å styrke nyetablerte arkitektfirmaers innpass i markedet, er en ordning vi ennå ikke har fått gleden av å delta i. NIL mener at denne ordningen også bør omfatte unge interiørarkitekter i etableringsfasen.

NIL ønsker å styrke interiørarkitekters rolle i bygge- og forvaltningsprosesser gjennom større deltagelse og tydeligere ansvar. Vi ønsker å bedre interiørarkitektenes arbeidsvilkår. I Norges Arkitekter ser vi en mulighet til å endre rammevilkårene for interiørarkitektene ved å påvirke viktige samfunnsprosesser. Vi har et udiskutabelt behov for flere studieplasser på masternivå, og gjennom økt innflytelse på Akademikernes policydokumenter, deriblant utdanningspolitisk dokument, vil vi være et skritt nærmere flere av våre viktigste mål.

Siv Senneset

President i NIL, Interiørarkitekt MNIL