NIL-profil november 2013: Design for Need Jahn Aamodt
Hva gjør du nå?
Jeg er akkurat nå på Filippinene mellom jobboppdrag i Thailand og Vietnam og utvikler en fiskebåt/skrog slik at flere kan bli selvhjulpne med mat. Da jeg for 2 år siden var ute i områder hvor menneskene bor, fortalte en fisker meg at halvparten av hans fangst gikk med til å betale i leie for båten, og han satt han igjen med to og en halv fisk på 30 cm størrelse og en bolle med ris som dagsrasjon for en familie på fire. Da ble det ingen tvil om at jeg måtte gjøre noe. Båtene vi skal lage gis bort til de som har minst, slik at de kan hente maten sin selv, uavhengig andre.
De lager idag båter i kryssfiner med uteriggere. Disse har en levetid på 7 år før de råtner opp. Vi er nå i gang med en testbåt som jeg skal ut å prøve sammen med de lokale fiskerne. Sammen med fiskerne skal vi lage den best mulige båten til deres bruk. Bare det å formgi en ny ergonisk riktig padleåre til dette bruk er en utrolig spennende designoppgave.
Hvorfor startet du Design for need?
Etter opplevelsen på ferieturen til Filippinene var jeg nødt til å gå fra bare å snakke om å hjelpe til å virkelig gjøre det. Design for Need dreier seg om tre hovedpilarer: For det første å gi bort små hus slik at barnefamilier og andre vanskeligstilte kan få et sted å leve, for det andre å skape arbeidsplasser ved at de fattige jobber i egne fabrikker og lager disse husene - og for det tredje å overføre kunnskap til de som trenger det for å gjøre dette. Vi utvider nå produksjonen med fiskebåter og etterhvert også andre nødvendige produkter. Design for Need er først og fremst et prosjekt for dem som ikke har noen ting - de fattigste av de fattige, de som ikke nås av andre organiserte hjelpeprosjekter.
Hva koster det å produsere ett hus?
Prisen idag er 8000 kroner for materialer og lønnskostnader. For de som får et slikt lite hus er dette den samme opplevelsen som når en norsk familie får en enebolig! Vi har hatt noen utfordringer med den lokale produksjonen og har vært nødt til å flytte den noen ganger, men nå har vi foreløpig en god ordning. Den lokale befokningen forstår at jeg har ærlige hensikter, og jeg har kommet tett på dem. Jeg blir betraktet som en av dem, bare litt rarere, lysere, tykkere og høyere. Å finne gode venner er viktig her som ellers i livet. De blir alltid med videre. Disse lokale hjelperne driver det hele med styring fra Norge. Vi overfører ikke penger til mer enn ett hus av gangen og opplever dermed ingen korrupsjon.
Det er også viktig for meg å få frem at alle midler brukes til produktene: Materialer, lønn og leie av produksjonslokaler. De eneste øvrige utgiftene er til regnskap og revisor i Norge som stiftelsen er pålagt. Prosjektet har vært gjennom ulike prosesser før vi kom til oppstart. Jeg har brukt lang tid for å finne riktig materialvalg og produksjonsmetode. Her var lokal kartlegging helt nødvendig. De husene de har idag (nipahus) tåler ikke mye. Tak må skiftes hvert tredje år i snitt, og det har de færreste råd til. Vi er nå i gang med det 17. huset og kan øke produksjonen, hvis vi får inn midler.
Hva var og er den største utfordringen med arbeidet med Design for Need ?
Meg selv og mitt ego, som det alltid er når man gjør noe utenfor sin egen komfortsone. Jeg har innimellom hatt mest lyst til reise hjem igjen til koselige, trygge Norge, glemme de fattige og si til meg selv at dette prosjektet ikke nytter. Jeg driver stiftelsen alene, men ønsker flere med for å forme den videre. Vi trenger mange typer innsats. I tillegg til penger trenger jeg hjelp med web design og pressemateriell for bedre markedsføring av prosjektene. Og hjelp til andre typer nødvendige produkter å produsere og gi bort. Jeg har til nå greid å skaffe penger gjennom gode venner, kolleger, bekjente og oppdragsgivere i tillegg til mine egne private bidrag. Den viktigste bidragsyteren er Vestre AS ved Jan Vestre som stilte med den nødvendige oppstartkapitalen og midler til noen av de første husene.
Kan du fortelle litt om erfaringene fra et av husprosjektene for en av familiene?
Det er de gode hjelperne lokalt sammen den lokale ordføren som er med å finne hvem som skal få hus. Det finnes ingen søknadsskjemaer eller lignende, de som har minst får først. For de som bygger husene, og de som tar de imot, er det bare stor glede. En av dem som har fått et hus er en mann som måtte gi opp levebrødet sitt som drosjesjåfør fordi han mistet synet. Huset han bodde i tidligere var så lavt at han ikke kunne stå oppreist, og det ble stadig oversvømmet av tidevann, men dette er egentlig ikke det tristeste med historien. Da jeg hørte om at han var i ferd med å bli blind, tok jeg kontakt med med Blindeforbundet i Norge for å spørre om de kunne være med på et samarbeid og bidra til å støtte denne mannen og andre blinde på Filippinene som trenger hus. Det viste de ingen interesse for. Min erfaring er at det nytter hvis du tar tak i dette på egen hånd og ikke stoler på at andre har samme interesser som deg. Slike prosjekter kan lett miste publikums oppmerksomhet og bli glemt i morgen.
Denne type hjelp til selvhjelp kan gjennomføres i mange fattige land på alle kontinenter. Vi i våre faggrupper i Norge har kunnskaper til å gjennomføre slike prosjekter og kan gi bort vår kunnskap - vi har jo også fått den fra andre. Det er geriljadesign i praksis.
