Da hun i desember 2013 ble kontaktet av den pakistanske teppeprodusenten Bokhari med spørsmål om hun ville bidra til å blåse nytt liv i deres fabrikk i landsbyen Sultanabad var det derfor ikke vanskelig å svare ja. Fabrikken gir både viktige arbeidsplasser og driver en skole for landsbyens barn. – Det hørtes ut som et fantastisk prosjekt, sier hun.
NYE PRODUKTER GA NYTT HÅP
Historien om Bokhari begynte i 1989 da norsk-pakistaneren Yawar Bokhari startet opp filleryefabrikken, forteller Klock. Fabrikken ligger i Sultanabad, en landsby på rundt 15.000 innbyggere rett i utkanten av Faisalabad.
- Yawar Bokhari bygde opp en levedyktig fabrikk, men samtidig så han de vanskelige kårene spesielt pakistanske arbeiderklassekvinner lever under, forteller Klock.
Han bestemte seg for å gi skolegang til barna til de ansatte, og i 1996 ble grunnsteinen lagt til Laila and Amar Model School (LAMS). Skolen ble oppkalt etter Yawar Bokharis datter og sønn, Laila og Amar, som nå har arvet både fabrikken og skolen etter Yawars bortgang i 2012.
Klock reiste første gang til landsbyen i april 2014 og forteller om en sterk og rørende mottakelse. – 400 skolebarn kastet roseblader på meg og fabrikkarbeiderne tok meg i mot med åpne armer. De hadde vært nervøse for fabrikkens fremtid etter at Yawar døde, men hadde stor tiltro til at jeg kunne hjelpe dem videre med produksjonen. Da jeg ble kontaktet, hadde ikke fabrikken drevet salg og produktutvikling de siste to årene, sier Klock.
Hun startet med å gå gjennom produktene og så at fabrikken kunne gjøre flere ting enn å lage tepper.
– Filleryer er billige produkter som det er vanskelig å tjene penger på, så vi var avhengige av å få til flere produkter, forteller interiørarkitekten.
Nå produserer Bokhari i tillegg til tepper vevede kurver, puter, duker og brikker etter Klocks design. Utvikling av nye produkter har ført til større sysselsetting også blant kvinnene.
- Veving er fysisk hardt arbeid som utføres av menn. Vi har utviklet noen strikkede produkter og disse produseres av kvinner. Av fabrikkens 160 ansatte er nå ca. 120 kvinner. Vi tilrettelegger, mange av kvinnene arbeider hjemmefra, og blant annet flere enker har nå fått en sårt tiltrengt inntektsmulighet.
LYS FREMTID
Prototypene på de nye produktene ble tatt med til Norge og til et møte med Kid interiør.
- De var positive og kom med noen ønsker til endringer som jeg tok med til fabrikken og jobbet videre med. Tilbake i Oslo var Kid fornøyde og valgte å ta inn produktene som egen merkevare i sortimentet.
– Produktene er blitt veldig fine og kunne sikkert også passet i små og eksklusive designbutikker, sier Klock. - Vi var imidlertid avhengige av å få til et stort volum for å få fabrikken på bena igjen og skape så mange arbeidsplasser som mulig, og det muliggjorde samarbeidet med Kid. Fabrikken har en lys fremtid. Det ansettes stadig flere folk og det er bestilt nye vevstoler.
I påsken åpnet også skolen en ny avdeling og tilbyr skolegang for 650 barn, hvorav flest jenter.
– Svært mange i de eldre generasjonene i landsbyen er analfabeter, forteller Runa Klock. - Rektor på skolen viste meg noen karakterbøker der foreldrene hadde underskrevet med fingeravtrykket sitt. Mange av jentene er de første i sine familier som lærer å lese og skrive.
NYE UTFORDRINGER
Klock opplever at arbeiderne på Bokhari har vært åpne og fleksible til hennes forslag til endringer og sier sjelden nei.
– De har latt meg få lov til å prøve mange ting. Da jeg var der første gang, gikk jeg gjennom fabrikkens arkiv av gamle prøver og valgte ut mønster og teknikker vi kunne benytte videre.
Hun har også utfordret fabrikkarbeiderne i produksjonen. De har prøvd ut nye tykkelser på veven. Fabrikken hadde noen Jaquardvevstoler og tok dem i bruk til nye mønstre. De nye produktene skulle passe for det norske markedet, og Klock opplevde noen kulturforskjeller når hun innførte nye farger.
- Vi startet med å farge både tråden i innslaget (veft) og fillene vi vever med, slik at tekstilene og teppene fikk et renere uttrykk. Fabrikkarbeiderne var imidlertid litt skeptiske til de fargene jeg valgte. De var mer dempet enn de klare, sterke fargene de var vant til å jobbe med.
Klock har lært mye om produksjon og ikke minst om veving gjennom produktutviklingen for Bokhari.
- De som jobber på fabrikken har masse kunnskap. Vi samarbeider om produktutvikling. Det kan imidlertid være utfordrende å drive med produktutvikling på avstand. Når jeg sender skisser og tegninger av nye produkter må jeg være veldig nøyaktig. De tar nemlig all informasjon bokstavelig og lager prototyper nøyaktig etter mine tegninger, sier hun.
Produktenes designuttrykk er foreløpig enkle og geometriske, men Klock vil gjerne la seg inspirere av pakistansk kultur og mønsterrikdom.
- Jeg har tatt masse bilder av vakre mønstre og vil gjerne jobbe videre med dette senere.
DESIGN MED MENING
Det var nok ikke tilfeldig at Bokhari-søsknene kontaktet akkurat Runa Klock for å få nytt liv i fabrikken. Hovedbeskjeftigelsen er utstillings- og produktdesign, og hun benytter mye av sin tid på sosialt entreprenørskap og design med ekstra meningsinnhold. Runa er en av gründerne bak firmaet Epleslang som ved hjelp av psykisk utviklingshemmedes arbeidskraft benytter overskuddsepler fra Oslos hager til å lage god og kortreist eplejuice. Hun var med å starte ByBi og er med i matkollektivet Food Studio som arrangerer events hvor god og ærlig mat står i sentrum.
-Jeg føler et sterkt ansvar for videre lønnsom drift i fabrikken i Sultanabad og menneskene jeg treffer der, sier hun.
- Men det er allikevel aller mest en glede. Som designer vil jeg ikke bare være med på å lage flere produkter i verden. Det må være en større mening bak, en mening med betydning for mange. Jeg føler meg heldig. Jeg får jo muligheten til det mange drømmer om, å kunne gjøre en forskjell.
Kaja K. Geiran
Interiørarkitekt MNIL
