Skal vi føle oss truet når leverandører tilbyr gratis interiørarkitekttjenester som en del av sine pakker? Konkurrerer vi egentlig med leverandører om oppdrag?

Er det ikke slik at leverandører ønsker at interiørarkitekter MNIL benytter deres produkter i prosjekter vi tegner? Hvordan kan ubalansen i industrien endres for å oppnå vinn-vinn-situasjon for begge parter?

Utenfor Oslo opplever jeg at interiørarkitekter MNIL ofte kommer til kort i anbudsprosesser for prosjektering av interiørprosjekter. Det er typisk for vår profesjon at budsjettene ofte styrer prosjektresultatet.

Etter å ha mottatt tilbud fra interiørarkitekten, oppdager ofte kunden at leverandører markedsfører interiørtjenester som en bonustjeneste for kunden. Men får de samme hjelp av en møbelleverandør som av en interiørarkitekt? Mitt svar på dette er et klart nei. Leverandøren har et ønske om å selge sine møbler og innredningsløsninger, og vil i så måte tenke hvordan deres produkter kan møte kundens behov. En interiørarkitekt vil sette kundens behov og ønsker først, og spesifisere prosjektet deretter. Valg av design, og deretter valg av leverandører og produkter som faktisk løser kundens spesifikke utfordringer, er interiørarkitektens fortrinn, sammenlignet med «gratistjenester» gitt av leverandører.

NIL må fortsette arbeidet med å synliggjøre verdien av det vi faktisk bringer til bordet. Så hva skiller en NILer fra en selger med interesse for interiør?

NILere har en 5-årig mastergrad i interiørarkitektur. Byggteknikk, lysdesign, farger og materialer, estetikk, forståelse for det arkitektoniske uttrykk, kunnskap om regler og lovverk, universell utforming, osv. er kunnskap vi har gjennom vår fagkompetanse. Vi har erfaring med å utforme rom basert på funksjon og setter menneskets kontakt med omgivelsene i fokus. Vi er trent til å se helheten i et prosjekt.

En leverandør kan nok til en viss grad løse oppgaven med plassering av løst inventar, men for å skape en velfungerende helhet hvor alle arkitektoniske og menneskelige forhold er ivaretatt, kreves det en helt annen faglig kompetanse.

Susan Klein-Holmen
Varamedlem i styret, interiørarkitekt MNIL

Den avsluttende oppgaven hadde fordypning i bærekraft og universellutforming, og fikk karakteren A.

Er en nysgjerrig og detaljeorientert person, som er fargeglad, og som stadig søker etter funksjonelle løsninger.
Ønsker en 100% stilling i Oslo området, men er fleksibel og åpen for andre arbeidssteder.
Rask tiltredelse. Ta en titt på CV og portfolio på min nettside www.interiorarkitekt.net .
Referanser og attester kan ettersendes ved forespørsel.
Ta kontakt for mer informasjon.

Med vennlig hilsen
Tahmina Arslanova
Mob: 954 94 469

E-mail: arslanovatahmina@gmail.com

Kva slags prosjekt jobber du med nå?
Det er tre prosjekter jeg har lyst til å fremheve:

• Bibliotekenes Hus ferdigstilles i disse dager i Alf Bjerckesvei 20 i Oslo. Det er oppført av A-Bygg for Fabritius Eiendom. Kontorbygget er over 5 etasjer med lager og logistikk i nederste plan. Det har vært fokusert på å oppnå gode arbeidsforhold og å optimalisere kommunikasjon mellom ansatte i organisasjonen. Målet er i tillegg å skape et aktivt bygg for kunderettet virksomhet for de fem bedriftene som Bibliotekenes Hus består av. Litteratur har vært inspirasjonskilde og essensielt for helhetsgrepet og løsninger.
• Juridisk Fakultet for UiO er i oppstartsfasen. Byggearbeidene er påbegynt av Veidekke. Bygget ligger rett ved Tullinløkka i Oslo hvor Entra er gårdeier. Vi har samlet informasjon om brukerbehov, er tett opp til å ha landet møbleringsplanene og er på vei inn i avklaringsfasen med helhetsplan, identitet og møbelmeny. Vi opplever å ha et tett og godt samarbeid med MAD som er arkitektene på prosjektet. Dette samarbeidet er viktig for å skape ett bygg med en totalitet og sømløs overgang mellom arkitektur og interiør.
• Rådhusgaten 5 er et renoverings prosjekt for FRAM Eiendom. Entreprenørselskapet Oslo Byggfornyelse har startet de bygningstekniske arbeidene. SJ Arkitekter, Union og vi er i full gang med å bidra i et godt samarbeid med FRAM Eiendom for å skape det optimale fleksible bygget for fremtidens leietagere. Strukturen for bygget begynner å falle på plass, helhetsgrepet er utarbeidet og leietagere skisseres inn som mulige interessenter.

Hvilke sider ved faget setter du mest pris på å jobbe med?
Jeg opplever at alle faser har sine fascinerende sider i et interiøroppdrag. Kommunikasjon med gårdeier med deres intensjoner for bygget. Avklaringer og fruktbare dialoger med arkitektene. Forventningene og mulighetene leietager ser for seg, i tillegg til å utfordre dem til å tenke gode og fremtidsrettede løsninger. Avklare helhetsgrepet for bygget og brukerne i form av materialitet, kvalitet, design og identitet. Variasjonen av dette i min hverdag gir et godt utgangspunkt til ikke å gå lei av noen av fasene i et prosjekt fra start til slutt.

Har noen internasjonale/ nasjonale prosjekter eller produkter inspirert deg i ditt faglige virke?
Det å hente inspirasjon fra andre fag og prosjekter gir meg energi. Derfor setter jeg stor pris på at vi i IARK AS har studieturer som gjør at vi får mulighet til å besøke bedrifter og samtale med prosjektansvarlige og brukere. Disse befaringene er i Norge så vel i som i utlandet. Den siste studieturen vi hadde var til Dublin hvor vi var på befaring hos blant annet Guinness, Primark, Google og FaceBook. Referanser fra flere av disse besøkene benytter jeg flittig for å formidle uttrykk og detaljer som jeg opplever som inspirerende overfor kollegaer, samarbeidspartnere og kunder.

Har du et spesielt forhold til norske produkter? 
God møbeldesign med håndverk og treverksdetaljer, som blant annet Wegner viste med sammenføyningens kunst i sine møbler, er noe jeg virkelig verdsetter. Her er jeg nok sterk påvirket av studietiden fra Danmark. Fagkunnskapen og detaljeringen er også godt ivaretatt i norsk design, noe blant andre Sven Ivar Dysthe og Torbjørn Afdal så flott har vist. Det er så inspirerende å se hvordan stafettpinnen er tatt videre til dagens møbeldesignere. Her er vi i Norge på vei opp og frem med flere gode designere i bresjen.

Når du tenker tilbake – hva burde det vært mer av i utdanningen din?
Det jeg så sterkt kan erindre var at vi i studiet ikke kommuniserte på tvers av fagene innen arkitektur. I det daglige som interiørarkitekt ser jeg et sterkt behov for tidlig kommunikasjon mellom arkitekter og interiørarkitekter på tvers av fagdisiplinene. Her oppfordrer jeg til samspill og å skape en arena for dialog og kommunikasjon.

Har du mye kontakt med fagmiljøet? I hvor stor grad opplever du at NILs aktiviteter er relevante for deg?
Kontinuerlig kommunikasjon med fagmiljøet er for meg en nødvendighet for å kunne levere optimale idéer og løsninger i mitt arbeide. Det at jeg nå har gått inn i NIL-styret ser jeg som en mulighet for min kommunikasjon med bransjen, og håper jeg med dette kommer i kontakt med enda flere spennende utøvere innen vårt fagmiljø.

Hvilket av prosjektene dine er du mest stolt av?
Jonsvollskvartalet for Sparebanken Vest i Bergen er jeg mest stolt av akkurat nå. Bygget stod ferdig i siste halvår 2015, er på 20.000 kvadratmeter og rommer 800 arbeidsplasser. Dette er et godt gjennomarbeidet prosjekt, i tråd med intensjonene til SPV «Kraftsenter for finanseliten på Vestlandet». Arkitektgruppen Cubus og vi har kommunisert, diskutert og utfordret hverandre, og vi har sammen bidratt med SPV til å skape et bygg som vi alle er stolte av.

Hvor er faget ditt om 10 år?
Teknologien er i en stormende utvikling, denne påvirker mulighetene vi som interiørarkitekter har for å finne nye løsninger i prosjektene fremover. Infrastruktur, fleksibilitet og hurtig endring vil være i en smeltedigel med det unike, det egenartede.
Så må vi i enda større grad fokusere på hvordan vi kan benytte profil, gjenbruk og materialvalg som en fordel i miljøaspektet. Trender endrer seg, og vi må sørge for at vi gir kundene det som kreves slik at deres løsning har optimal levetid til deres bruk og behov.

Hvor skal NIL være om 10 år?
NIL er endelig i en skjønn forening med NAL, NLA og NID. Vi er alle styrket og bærer vår tittel med integritet og stolthet. Samarbeidet mellom oss fungerer, og vi vet at prosjektene bærer frukt av deling av viten og hverandres kompetanse. Vi kan også tillegge lysdesign, interaksjonsdesign og akustikere i rekken som kan bidra. Alle med mastergrad ser det som naturlig å være medlem i foreningen.

Mona Lise Lien
Daglig leder i NIL

For å oppnå en sømløs overgang mellom fagene kreves det innsats fra så vel gårdeier, leietager, entreprenør med dens underleverandører, arkitekt- og interiørarkitekt. I NIL-årboken 2017 vises utallige gode prosjekter hvor NILere har lykkes i å skape det unike interiør. Det er ikke en sannhet at alle arkitekter tenker bygget utenfra og inn, eller at alle interiørarkitekter tenker bygget innenfra og ut. Det er heller ikke gitt at arkitekten ikke forstår brukerbehovene, eller at interiørarkitekten ikke forstår bæresystemer eller gridstrukturer. Det viser seg at fagfeltene går over i hverandres «kunnskapsbinger» samtidig med at fagdisiplinene spisser sine kompetansefelt. Spesialister blir oftere etterspurt og benyttet fragmentert i prosjekter. I slike tilfeller er det viktig med en oppfordring til samhandling mellom fagene.

I et byggeprosjekt har vi forskjellige roller som skal fylles. Helhetsinntrykket eller fleksibilitet kan raskt bli ødelagt hvis en faggruppe er uoppmerksom i «samhandlingstimen». Arkitekt- og interiørarkitektfagene utfyller hverandre og kan om ønskelig besørge det optimale prosjekt innen designuttrykk, funksjon, effektivitet og levetid. Respekt og lydhørhet mellom fagene vil kunne gi sluttbruker og eier av prosjektet det unike bygg.

Dessverre har vi i den senere tid sett at blant annet offentlige innkjøp er bygget opp på en slik måte at det kan hindre dialog mellom fagene. Dette er fra deres side gjennomført med en leveransebeskrivelse hvor arkitekt har ansvar for fast inventar og interiørarkitekten beskriver og designer løst inventar. Eller at arkitekten er inntransportert via en totalentreprise, og interiørarkitekten fungerer som leietagers rådgiver. For å sikre at våre leveranser henger sammen i en prosjekthelhet, kan det ofte bli opp til den enkelte arkitekt og interiørarkitekt å ta initiativet til samarbeid.

På arkitekturdagen kom det flere signaler fra så vel foredragsholdere som publikum om at vi nå må ta rollen og samhandle for arkitekturen og funksjonens beste. Vi må oppfordre utviklere, gårdeiere og entreprenører til også å se prosjektene i et større helhetsbilde.

Monica Døhlie Heck
Styremedlem i NIL, interiørarkitekt MNIL

Edvin gikk i snekkerlære hos faren, og han fikk mesterbrev som møbelsnekker i 1946. Etter denne læretiden gikk han et år på Skolen for Boligindretning i København, før han flyttet over til trelinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Han fikk diplom derifra i 1949 og kunne starte egen praksis på Hamar samme år.  De første årene samarbeidet han med faren sin.
 
Etter noen år gikk han inn i et arbeidsfellesskap med Hedmarks-arkitektene Are Vesterlid, Finn Bø og Per Torp Ildahl. Firmaet hadde navnet Arkitim og et av de viktigste arbeidene fra denne tiden er atriumshusene på Hamar, kalt Furugrenda. Det var ferdig i 1962 og var et pionerprosjekt, hvor Edvins allerede prisbelønnede innredningssystem 5-15 ble tatt i bruk. Furugrenda representerte nytenking innen boligbygging med fleksible og til dels åpne løsninger. Takket være sin fleksibilitet kunne husene fungere som livsløpsboliger gjennom beboernes ulike livsfaser og imøtekomme deres skiftende behov. Edvin med kone og tre barn flyttet inn i et av atriumshusene og ble boende der.

Mye av den samme filosofien lå også til grunn for hans møbeldesign: kombinasjonen norske treslag og tidens ønske om praktiske, fleksible løsninger. I sin formgivning sto han for en konsekvent linje med rasjonalisering av produksjon, lagring og distribusjon. Produktene var i massiv furu, og det ble spilt på treverkets struktur og tegninger. Få elementer kunne settes sammen i ulike kombinasjoner og dekke forskjellige behov. Produksjonen var lagt opp slik at det var svært lite materialsvinn. Alt ble levert som elementer i flate pakker og ble satt sammen av kjøper. Edvin var en miljøbevisst formgiver.
 
Et møbelsystem ble tilpasset hytteprosjektet Trybo. Møbler og annen innredning var basert på plank i en standard sorteringsdimensjon hos Trysil kommunale sagbruk.  Hyttemøbelsystemet hadde et moderne formspråk, men røtter i gammel møbelkunst. Det ble brukt treplugger i stedet for skruer og møblene skulle behandles med grønnsåpe. De fikk mye oppmerksomhet, både i Norge og andre land. Planen var at det skulle bygges opp en egen industri i Trysil, basert på lokale råvarer, særlig furu. Kommunen gikk i gang med markedsføring, og bestillingene strømmet inn. Dermed ble det problemer med å få lagd alt med samme høye kvalitet, og produksjonen måtte settes bort. Det ble ikke noe av industriutviklingen i Trysil. Dette plaget Edvin hele livet.

En klassiker og etter hvert storselger som Edvin utviklet, er bokhyllesystemet BBB, Bokhandlerens Billige Bokhylle. I 1961 fikk han i oppdrag fra Eidsvoll Rivefabrikk å fornye Bokhandlerforeningens bokhylle som ikke lenger solgte så bra. Edvin tegnet da blant annet den spesielle avrundete profilen som gjør at sidestykkene kan settes oppå hverandre på en enkel måte. Gjennom 60- og 70-årene ble systemet utvidet med tilbehør, blant annet skapdører som Edvin tegnet. Håndtaket var et halvsirkelformet hull som gav en sirkelrund åpning, når skapdøren var lukket. Døren kunne endevendes, slik at venstre og høyre side var den samme. Det forenklet produksjon og lagerhold. BBB System AS som har forhandlet reolen fra 1981, leverer den nå til om lag 100 forhandlere i Norge. Den selges også i andre deler av verden, mye takket være nettsalg.

I 60- og 70-årene ble Edvins møbler vist på mange utstillinger og messer i inn- og utland og fikk mye positiv oppmerksomhet. Innredningssystemet IN 70 med møbelserien Element kom også til i denne perioden. Noen av disse møblene ble tilpasset barnehager.

Da Edvins far – som sammen med en kompanjong eide og drev Trevarefabrikken Stange Bruk – døde i 1969, gikk Edvin inn i farens sted, og noen år senere overtok han bedriften. Her fikk kan produsert sine møbler og innredningssystemer. Foruten til boliger ble de brukt til messestands, institusjoner og kontorer. 

Med sitt rene, ærlige uttrykk stod hans arbeider som eksponent for en enkel nordisk livsstil. Som formgiver var han opptatt av det totale miljø både i stor og liten skala. Alle komponenter skulle oppfattes som deler av en helhet og gi harmoniske rom.  For sitt arbeid mottok han en rekke høythengende designpriser. Mange fikk oppleve boligen i Furugrenda, hvor døren sto åpen for studiebesøk av studenter og kolleger. Gjennom dette boligprosjektet viste han hva et vellykket samarbeid mellom arkitekt, interiørarkitekt og formgiver kan gi som resultat. I en periode var han aktiv i NIL, Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening, og nådde dermed en større gruppe kolleger med sin kunnskap og sin filosofi. 
Edvin Helseth har satt viktige spor i og utenfor fagmiljøet.

Magdalena Eckersberg
Tidligere daglig leder i NIL

Etter mange hektiske måneder med forberedelser, dro jeg til Milano Design Week, 1 april 2017, for å stille ut på Salone Satellite.

Med meg hadde jeg 5 nye prototyper som jeg skulle stille ut for første gang. For å spare kostnader skulle jeg dele stand med designer Nestor Campos, som jeg ble kjent med på Salone Satellite i 2016.

Etter to dager med innkjøp av materialer, bygging og opprigg på standen, åpnet Salone Satellite 4. april. Messen varte i 6 dager og vi var begge tilstede på standen fra den åpnet til den stengte hver dag. Ingen av oss ville gå glipp at potensielle produsenter som kunne komme innom når som helst. Kveldene brukte vi til å hvile eller til å gå på utstillingsåpninger andre steder i byen.

Jeg fikk god respons på produktene jeg viste frem og fikk gjennom denne utstillingen kontakt med produsenter som ønsket å realisere produktene jeg viste frem. Av de 5 prototypene jeg hadde med meg jobber jeg nå videre med 4 av prototypene sammen med ulike produsenter. Dette viser hvor viktig denne arenaen er for å etablere kontakt med produsenter for samarbeid.

Når du først får stille ut på Salone Satellite, får du stille ut 3 år på rad. Dette gjør Salone Satellite til en viktig arena for nettverksbygging. Det var hyggelig å treffe igjen designere fra i fjor og møte mange nye designere fra hele verden. Dette gjør også at man kan bli husket fra fjoråret av presse, designere, produsenter og publikum.

Jeg ønsker å stille ut i 2018 også, som mitt siste år som utstiller på Salone Satellite.

Tusen takk til NIL, NAA og Bergen Kommune som har gjort det mulig å gjennomføre dette prosjektet!