Bærekraftige beskrivelser

I en tid hvor slike krav tas for gitt i et byggeprosjekt, er det naturlig at også interiøret blir et fullverdig medlem i det totale miljøregnskapet.

Levetid er en kjent og viktig faktor i valg av møbler, som kan bidra til kutt i langsiktige utslipp. Om produktet varer lenge, kan repareres, restaureres og transformeres, vil det bidra til å kutte det langsiktige utslippet, og slik gjøre god figur i et miljøregnskap. Det haster å kutte utslipp, derfor kan det noen ganger oppstå et dilemma knyttet til kvalitet på bekostning av miljø. Ofte ender det opp med en faglig vurdering på om produktet faktisk kommer til å ha en lang levetid. Men hva hjelper den lange levetiden om den leves ut på en søppelfylling?

Her kan vi interiørarkitekter og møbeldesignere bidra når det kommer til gjenbruk og redesign i våre prosjekter.

Det bør også arbeides for å unngå at produkter desgines for en begrenset levetid. Blant andre har Frankrike en lov mot dette idag - det er noe vi som fagmiljø og myndigheter bør strekke oss etter.

For å kunne gjøre skikkelige vurderinger av klimaregnskapet for møbler, må flere faktorer vurderes. I tillegg til vurdering av levetid, er det viktig å se på materialbruk, produksjonsmetoder og transport. 

Hvilke materialer vi benytter, og hvordan produktet blir produsert, har stor påvirkning på sluttresultatet. Materialets bærekraft påvirkes av mange aspekter blant annet tilgjengelighet - om det er knapphet på ressursen eller rikelig tilgang, om materialet har lavt utslipp i produksjon, resirkuleringsgrad og livsløpverdien. Man må også se på innhold av helseskadelige stoffer og emisjon til inneklimaet, samt om det er etisk produksjon av materialene (1). Sammensetningen av materialene bør også vurderes, slik at det ferdige produktet kan resirkuleres. Fra et globalt perspektiv spiller det en rolle for eksempel om det brukes ren vannkraft eller kull til tilvirkningen av råmaterialene og produksjonen av produktene.

Så skal produktet transporteres. Innpakningen, som har en relativt kort bruksperiode, kan ha store miljømessige kostnader emd store mengder plastkomponenter. Her er det potensiale til forbedring. Det er et miljøgrep som gir lite utfall på det estetiske sluttresultatet i prosjekt og mye på det miljømessige resultatet. Om produktet sendes rundt halve kloden, vil det selvfølgelig også spille inn på det totale regnestykket. 

Kortreiste produkter, der produksjonen ligger nær deg, gir lavere fotavtrykk i forhold til utslipp knyttet til transport. Denne nærheten kan også være en fordel knyttet til ekstra deler og muligheten for reparasjon. Dette kan også bidra til økt levetid. I dag koster det mye for deler og små justeringer som kan gi produktene verdi over flere år. Det bør bli enklere og rimeligere å reparere produktene. Det må legges opp til bytte av deler og reparasjon fra designfasen og i produksjonen - og også gjøres tilgjengelig fra produsent- og leverandørsiden.

En relativt dyrere, norsk stol kan på denne måten ha mindre miljøavtrykk enn en billigere stol både når det gjelder materialer, produksjon og transport. Når levetiden øker og produktet egner seg bedre for reparasjon, er det ingen tvil om at priskomponenten i tildelignskriterier i tilbud bør settes ned.

For å kunne vurdere fotavtrykket og livsløpstandaren til et møbel, må vi ha gode metoder og standarder. Vi må komme til enighet om format og hvordan det skal regnes ut, slik at man kan sammenligne produktene. Det må være et system som er basert på informasjon hvor man har mulighet til å sammenligne faktiske tall, og ikke kun være et system som sier om et produkt er bedre enn det dårligste.

EPD (Environmental Product Declarartion) kan være et godt utgangspunkt for et slikt system, men bør videreutvikles slik at det er enda enklere å sammenligne produkter. Systemet bør ikke ekskludere de mindre, kanskje geografisk nære bedriftene, som ikke oppnår de strengeste kravene knyttet til dokumentasjon. Det må være enkelt å bruke ordningen både for leverandører som vil vise bærekraft og lokalprododuksjon, og for oss interiørarkitekter, når det kommer til utregning og sammenligning.

Så er det heller ikke til å stikke under en stol, at det mest miljøvennlige møbelet er det som ikke lages. Vi skal være etiske i våre beskrivelser og har ansvar både for miljø og behov. Vi må passe på å ikke overmøblere. Vi må tørre å utfordre kunden på behovene, om noen funksjoner kan deles, og dermed ikke trenger dupliseres i like stor grad.

Det kan kanskje, for de som jobber på leveradørsiden, bli et dilemma mellom oppdragsgivers interesser, egen fortjeneste og det miljømessige aspektet. 

Det finnes potensiale både i tankesett og systemer som man kan gå videre med.

Det må bli enklere for oss å ta informerte valg, slik at interiørarkitekten kan beskrive og evaluere bærekraft i prosjekt. Og møbeldesignere kan bidra i utvikling av nye bærekraftige møbler som skal ut på markedet. Vi kan holde oss oppdaterte og søke ny kunnskap. I jungelen av bærekraft står vi sterkest når vi står sammen! Både møbeldesigneren og interiørarkitekten har mye kunnskaå og innsikt i prosessene rundt møbleringen av landets bygningsmasser. Sammen med miljørådgivere, produsenter og leverandører kan vi utvikle et system som kan brukes av alle. Og kanskje kan vi inspirere til økt bærekraft knyttet til løst inventar - ikke bare i Norge, men også i resten av verden.

“THERE IS NO PLAN B BECAUSE THERE IS NO PLANET B”

Ban Ki-moon, FNs generalsekretær 2007–2016

 

Styremedlemmer i NIL
Karen Naalsund
Interiørarkitekt MNIL
Beata Brzoza
Interiørarkitekt MNIL
Fredrik Torsteinsen
Interiørarkitekt og møbeldesigner MNIL

 

(Kilde 1: https://www.fremtidensbygg.no/hva-er-egentlig-et-baerekraftig-materiale/)