Samtale med Gunvor Øverland Bergan, æresmedlem og interiørarkitekt MNIL
Gunvor Øverland Bergan. Foto: privat

Samtale med Gunvor Øverland Bergan, æresmedlem og interiørarkitekt MNIL

Arkitektnytt nr. 07/2020

I forbindelse med 75-årsjubileet for stiftelsen av Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) i mai 2020 ble det utnevnt to nye æresmedlemmer; Gunvor Øverland Bergan og Peter Opsvik.

En avslepen dialekt avslører at hun ikke er fra Østlandet. Gunvor Øverland Bergan vokste opp i Kristiansund under andre verdenskrig. De nære opplevelsene av krigens ødeleggelser vekket tidlig et sosialt engasjement som har fulgt henne gjennom hele livet.


Gjenreisning
80 prosent av Kristiansund ble bombet under krigen, og Gunvor kjente veldig mange som mistet både hjem og bomiljø. Størstedelen av byen måtte bygges opp igjen, og slik ble det at hun i hverdagen kom tett på menneskers boforhold og bomiljø. Norske arkitekter sto foran en formidabel oppgave med å gjenreise byene langs kysten.

Dette vekket en sterk interesse hos den gang 17 år gamle Gunvor, og Einar Gerhardsens store gjenreisningsprosjekt fra 1945 og utover engasjerte henne slik at hun ville satse på å bli interiørarkitekt.


Fra Kristiansund til Scandinavian design
I 1955 reiste hun nedover til København og Skolen for Boligindretning.

– København ble en verdensreise, det var i sannhet langt fra den lille vestlandsbyen ved Atlanterhavet til verdensbyen København, samtidens viktige sentrum for Scandinavian Design. Som en måneferd!

Lærerne på skolen var bemerkede møbeldesignere som Børge Mogensen, Hans J. Wegner, Nanna og Jørgen Ditzel, Finn Juhl med flere.

– Det var helt magisk. Vi var jo ganske underernært på opplevelser innenfor faget, det var i København det skjedde. De store utstillingene som ble holdt var helt fantastiske og vi fikk sett så mye bra. Vi lærte mye om innredning, og ikke minst om romforståelse, møbler og design, om lys, farger og møbleringsmuligheter.

Etter endt utdannelse gjorde hun som så mange av sine kolleger på den tiden, tok mappen under armen og gikk rundt til arkitektkontorer for å søke jobb. Etter lange runder i både København og Oslo fikk hun endelig napp hos et arkitektkontor i Stockholm, hos Inredningsbyrån hos Arkitektkontoret Åtvidabergs.

– Her hadde jeg noen virkelig fine år, selv om jeg fikk utfordringer mer enn jeg egentlig kunne svare for til å begynne med. Her fikk jeg også virkelig kjennskap til skandinavismen, en retning som har fulgt meg siden.


Informasjon og formidling
I 1959/60 reiste hun tilbake til Oslo og fikk jobb hos interiørarkitekt Arne Remlov i det nystartede interiørsentret Forum, et salgs -og utstillingssenter for norske håndverkere og kunsthåndverkere med et nært samarbeid til Norsk Brukskunst. I tillegg hadde han arkitektkontor her med en rekke innredningsoppdrag. De sto for innredningen av Hotell Norge i Bergen, Utenriksdepartementet og ikke minst en rekke ambassadeboliger i utlandet.

I 1943 startet Per Tannum og Arne Remlov opp Bonytt, og der fant hun også et spennende fagmiljø, og ikke minst NIL i U2 som ble et viktig sted å møte kolleger. Etter fire år hos Remlov, og tre barn som kom i rask rekkefølge, ble Gunvor mer tiltrukket av prosjekter som også kunne gjøres hjemmefra.

– Det å jobbe hjemmefra med flere småjobber var i grunnen veldig typisk for oss som var interiørarkitekter på 1950- og 60-tallet.


Formidling
Hjemmefra jobbet Gunvor blant annet med å bygge opp kurs i boligmiljø for Norsk Korrespondanseskole. Etterkrigstiden var lang, og behovet for informasjon om boligbygging og boforhold var enorm.

– Flere steder i Norge, og spesielt i Nord-Norge, var steder ødelagte etter krigen, det var et stort behov for faglig bistand. En veldig meningsfylt oppgave, og det var også i denne sammenhengen jeg skrev den første boken min, «Hjemmet Vårt» som ble utgitt i 1972. Sammen med kollegene Aud Dalseg og Rannveig Getz skrev vi senere om boken og lanserte den på det åpne bokmarkedet. Der levde den faktisk et langt liv.


Den norske skolen i støpeskjeen
Arbeidet med Norsk korrespondanseskole ga henne smaken på formidling. Og da den store skolereformen tidlig på 1980-tallet kom, ble Gunvor spurt om å utvikle interiørfaget for videregående skole for Akershus Fylkeskommune.

– Jeg underviste i mange år på Rud og Nesbru videregående skoler, og skrev flere bøker for undervisning i faget vårt. Få år senere fikk flere videregående skoler rundt i landet samme tilbud, og etter hvert ble mange kolleger fra NIL engasjert i formidling og undervisning av faget vårt i skolen. I 1980, da Obos fylte 50, fikk kollega Bitten Hopstock og jeg engasjement med å intervjue boligbrukere i de nye Obos-blokkene nord i Oslo. Det fortalte oss mye om hvor viktig behovet for gode romplaner var for alle i familien.
 

Den store sammenhengen
Det sosiale engasjementet som vokste frem hos Gunvor under og etter krigen, førte henne videre til etnologistudier på Blindern. Hun tok bachelor i etnologi og kunsthistorie, og fant fort ut at dette var en god kombinasjon med interiørutdanningen.

– Midt på 1980-tallet tok jeg noen års pause fra undervisning og startet, sammen med kollega Trinelise Dysthe, informasjonsfirmaet Design Inform. Vi fikk flere spennende prosjekter, ikke minst da vi, med 19 NIL-kolleger, fikk ansvaret for all innredning av 19 boenheter på den store boligutstillingen i Bærum i 1986. Til Olympiaden på Lillehammer i 1994 fikk Trinelise og jeg oppdrag om å skrive en bok om «Det norske Hjemmet». Senere skrev vi også designboken «Tingenes Århundre» sammen.

Det viktigste for meg var at jeg så det å bo i en litt større sammenheng. Det å bo er ikke bare deg og dine i boligen, men det er også miljøet du er en del av, naboene dine og det engasjementet du har både i og utenfor boligen din. Dette er noe som opptar meg like sterkt den dag i dag.

Selv bor hun i en leilighet i Sandvika, i en blokk fra 1989 hvor de fleste beboerne er eldre. Hun forteller at hun trives godt her, her er det frodige utemiljøer godt skjermet fra trafikken. Likevel savner hun gode fellesarealer innendørs, der beboerne kan ha mer kontakt. Det er ikke alle som bor i eneboliger og i nabolag hvor man ser og møter på de rundt seg. Det handler om at boligen er mer enn sine fire vegger.

– Det handler om fellesskapsfølelsen og at det å bo strekker seg utover boligens arealgrenser. Dette er noe jeg brenner for.
 

Alle fortjener et godt bomiljø
I dag opplever Gunvor faget på en mer tilbaketrukket måte, med godt faglig påfyll gjennom Gamle interiørarkitekters gruppe (GIG). Engasjementet er derimot like sterkt, og hun er en ivrig leser av Aftenpostens boligsider.

– Her studerer jeg med stor interesse boligene som står for salg, og her er det mye å gripe fatt i. Langsmale rom med dårlige muligheter for å møblere, der kjøkkenet ofte er redusert til en vegg i stuen, minimale soverom og liten plass til oppbevaring! Sånn behøver det ikke være.

Med sitt sterke engasjement for at alle trenger gode omgivelser og bomiljøer, har Gunvor vært en betydelig formidler av interiørfaget. Sammen med sine kolleger i etterkrigstiden responderte de på helt konkrete behov i samfunnet. Parallellene til dagens situasjon er mange, hvor vi er rammet av flere kriser. Behovet for sosialt engasjement og fagpolitisk involvering er sterkt, og Gunvor sender gjerne stafettpinnen videre.

– Det ville vært veldig bra om vi fikk til en diskusjon omkring boformer. Det ville gagnet både fagstanden og oppdragsgiverne våre. Alle trenger gode bomiljøer, og jeg heier på de som er i en livssituasjon hvor de fremdeles er påvirkere. Dere kan få til mye.



Malin Skjelland Eriksen
Interiørarkitekt MNIL