Bolig og bomiljø etter Covid-19

Det å jobbe hjemmefra viste seg å være ganske uproblematisk (her tenker jeg hovedsakelig på barnefrie som meg, introverte og de som vil være sammen med hunden sin hele dagen - småbarnsforeldre kan nok være ganske uenige). Internettet i Bergen har kollapset bare én gang, og etter et par dager med jevnlige angstanfall begynte vi å se fordeler med den nye hverdagen. Vi har spart litt på ørepropper og transport, vi har avlastet kloden litt. Men vi visste ikke hvor lenge dette skulle vare. Og det var ganske skremmende.

Plutselig ble boligen, som mange kjøpte som et sted til å sove i, hele universet. Det var ikke lenger mulig å jobbe i nabolagets heteste kafé, dra på restaurant eller nyte konsert med venner. Mange fikk mulighet til å se leiligheten sin med friske øyne, og teste den i påsken.

Boligutvikling i krystallkule
Det er for tidlig å forutsi i hvilken grad karantenen kommer til å endre måten vi bygger på. Jeg er spent på å se hvordan Covid-19 kommer til å påvirke delingsøkonomien. Vi frykter ikke å dele heisen med naboen. Vil vi frykte å bruke fellesrom eller felles vaskeri? Har vi forresten råd til å droppe denne tankegangen, med klimakrisen rundt hjørnet?

Sosial infrastruktur
For å bidra i utviklingen av delingsøkonomi må vi legge til rette for at folk kan bli kjent med naboene sine. Uteområder og inngangspartier er naturlige samhandlingsplasser. Sentrumsnære boligbygg har redusert bilparkeringskapasitet, og satser på kollektivtransport. Utenfor bykjerner er det ikke uvanlig at beboere tar heisen fra parkering og rett opp til sin egen etasje, uten å treffe andre folk.

Sosiale relasjoner er svært viktige for menneskets velvære. I ekstreme situasjoner kan det redde liv. Eric Klinenberg i boken «Hetebølge»⁽¹⁾ skriver om Chicago i juli 1992, da ekstremt høy temperatur tok mange liv. To bydeler med sårbare innbyggere, og med sammenlignbare antall eldre og fattige, kom ut at den naturkatastrofen med svært ulike resultater. I Engelwood var det 33 døde per 100 000 innbyggere, mens i Auburn Gresham kun tre døde per 100 000. Det var et lavere dødstall enn i Chicagos rikeste bydeler. Klinenberg ble fascinert av den statistikken, og begynte å forske på det fra et sosiologisk ståsted. Hans konklusjon var at bydeler med sterke sosiale relasjoner, og god sosial infrastruktur, tok vare på sine svakeste. Der folk bodde i isolasjon – med lite eller ingen omgang med naboene – klarte de seg rett og slett ikke.

«Et sunt samfunn er ikke bare et samfunn som deler verdier, det er et samfunn som deler rom og skaper tilknytning gjennom å gjøre ting sammen»⁽²⁾. Snakke sammen og ha tilhørighet til det stedet man bor i. Fordi «hjem» er ikke bare de kvadratmeterne du bor på – det er hele nærmiljøet ditt.

Arkitektur er et viktig verktøy i den utviklingen, og vi har et samfunnsansvar for å skape samhandlingssteder i boligprosjektene våre. Hvis kunden ikke er klar for å etablere co-working areal i bygget, kan vi foreslå et større inngangsparti med en sofagruppe og en hylle til å bytte bøker? Kanskje en pergola til å beskytte benker ved inngangen, hvor naboer kan slå av en prat på vei hjem? Mennesker er ofte redde for det ukjente. Så de må bli kjent med hverandre, og korte ned den sosiale avstanden.

Trygge bosteder for de sårbare
Omsorgsboliger og sykehjem vil ha størst behov for fysiske endringer.
- Metodisthjemmet i Bergen ble hardt rammet av Covid-19, og har gjort tiltak i prosjektet for å legge til rette for flere skiller mellom avdelingene, forteller Helene Clee Søhoel Fitje, arkitekt MNAL hos Holon Arkitektur.
- De har blant annet bestilt flere vaskerom med flere vaskemaskiner, smittesluser, og medisinskap i hver etasje i tillegg til medisinrom. De legger til rette for en ekstra inngang og mulighet til å omdanne rom til midlertidige garderober ved en smittesituasjon, sier hun.

Hvordan kan vi inkludere omsorgsinstitusjoners beboere i samfunnet, uten å sette dem i fare?
Det sies at lukt, lyd og smak kan ta oss tilbake til barndommen. Smaken av ferske tomater kan bringe frem minner om en reise til Italia. Lavendelukt minner om bestefaren. Og favorittsangen gir umiddelbare assosiasjoner til venninnens bursdag. Sansehager skal vekke sansene – og i forbindelse med omsorgsboliger eller sykehjem skal de trigge minnene hos beboerne.

Landskapsarkitekt MNLA Live Høgelid forteller om et prosjekt hun jobber med i Kvam kommune, med blant annet sansehage og adskilt område for demente pasienter:
- Uteområder for slike institusjoner kan være viktige møtepunkter for lokalsamfunnet. Bor du på et hjem eller i en omsorgsbolig, kan det være utrolig viktig å komme i kontakt med verden utenfor, sier Høgelid.
I noen sammenhenger kan det være en god idé å opparbeide et lekeplassområde som kan være fristende for skolebarn å besøke på vei til og fra skolen. Det kan legges til rette for tilfeldige møter og rolig lek, slik at ikke beboerne forstyrres unødvendig. Her er det store individuelle forskjeller på om man liker denne kontakten eller ei.
 

Skal vi gjøre de samme tingene bedre, eller gjøre bedre ting?⁽³⁾
Framtidens boligutvikling er i våre hender. Vi kan påvirke den med kreative ideer, inkluderende løsninger og gode, helsefremmende rom. Vi må ikke glemme enslige, sårbare og barnefamilier. Og vi må tegne det på en slik måte at veiene deres kan møtes og krysses, så de sammen kan skape et trivelig bomiljø.
 

 

«Et verdenskart som ikke inkluderer Utopia,

er det ikke verd å kaste et blikk på».

Oscar Wilde

 

Beata Brzoza
Interiørarkitekt MNIL, varamedlem i styret i NIL

 

Fotnoter:

1. Eric Klinenberg, «Palaces for the People: How Social Infrastructure Can Help Fight Inequality, Polarization, and the Decline of Civic Life»
2. Eric Klinenberg, «Heat Wave: A Social Autopsy of Disaster in Chicago (Illinois)»
3. «Health in the Anthropocene. Living Well on a Finit Planet». Kathrine Zywert, Stehen Quilley. Kap. 7 «A Changing Role for Public Health in the Anthropocene: The Contribution of Scenario Thinking for Reimagining the Future».