NIL profil: Solveig Lønne Christiansen

Vi traff hverandre første gang da vi ble intervjuet sammen i NILs årbok 2012, og siden har vi holdt kontakten. Vanligvis treffes vi hjemme hos Solveig, i huset hun og ektemannen tegnet i 1960 for seg selv - og for seksti andre byggherrer i Løkenlia i Bærum. Siden tilstanden ikke er helt som den bruker å være, avtaler vi å ringes.

Det er ikke lenge siden vi snakket sammen sist, allikevel har vi på tross av 54 års aldersforskjell mye til felles og alltid mye å snakke om. Vi snakker om både livet og interiørfaget. Det er både inspirerende og til ettertanke, for hadde det ikke vært for utøvere som Solveig og hennes kollegaer den gang - så hadde nok vår hverdag som interiørarkitekter i dag vært ganske så annerledes.

Utgangspunktet
Solveig Lønne Christiansen vokste opp i en stor familie med seks barn i Sandefjord. Økonomien var mager, men kreativiteten var stor, takket være en kulturelt bevisst mor. Mens de tre brødre var ivrige musikere, ville Solveig heller tegne og male. Hun elsket Nordahl Rolfsens illustrerte lesebøker og var en stor beundrer av kunstnere som Gerhard Munthe og Theodor Kittelsen. Hun beundret spesielt Munthes bilder av rom, men interiørarkitektur var hun derimot lite kjent med.

– Jeg visste jo ikke engang hva en interiørarkitekt var for noe. Det endret seg da storebroren min, som var veldig opptatt av det jeg drev med, under krigen gav meg en bok til jul. Det var Bernt Heibergs bok «Slik vil vi bo». Den åpnet opp et nytt vindu for meg og, og den inspirasjonen ble liggende i bakhodet mens jeg holdt på med alle mulig andre ting.

Fra Sandefjord til København
Det var først da moren hennes viste henne en artikkel fra bladet «Alle Kvinner» om Skolen for Boligindretning i København, at hun for alvor tenkte at denne utdannelsen kunne være noe for henne. Dette var noe konkret - og som kunne passe henne. Og rett etter krigen, i 1948, reiste Solveig nedover.

– Det var et eventyr å komme dit og det var tre spennende år i Kongens by. Vi kom jo midt oppi en fantastisk utviklingsperiode i Danmark, med Børge Mogensen, Hans J. Wegner og Finn Juhl som de største designstjernene på de årlige Snedkerlaugsutstillingene.

På skolen var det fokus på å skaffe seg bred markedskunnskap og tilegne seg forståelse for rom, lys, farger og møbleringsmuligheter. Praktisk og teknisk undervisning var det derimot lite av.

– Noen direkte praksis med møbelhåndverket fikk vi dessverre ikke. Det måtte vi tilegne oss på egen hånd. I Danmark het utdannelsen boligkonsulent, men vi fikk lov til å kalle oss interiørarkitekter når vi kom tilbake til Norge.

Tråkket sin egen sti
Etter endt eksamen i 1951 reiste hun tilbake til Norge og Sandefjord.

– Å komme hjem med den utdannelsen var egentlig helt håpløst. Det var ingen som hadde bruk for oss. Arkitektene klarte seg helt utmerket uten interiørarkitekter som tenkte annerledes enn dem selv. Jeg gikk rundt på kontorene i Oslo med rullen under armen, men ble på en vennlig og bestemt måte sendt hjem igjen.

Folk flest var derimot ikke enig i arkitektenes holdninger. Etter de magre krigsårene var det et veldig behov for ny kunnskap og informasjon om møbler, farger og innredning. Med et sterkt sosialt engasjement, jobbet Solveig og mange av hennes kolleger med veiledning om boliginnredning via Friundervisningen, med utstillingsvirksomhet i Landsforbundet Norsk Brukskunst, med hjeminnredning, på yrkesskoler og i forretninger.

– Selv fikk jeg mye arbeid som skribent og tegner i diverse tidsskrifter som «Vi selv og våre hjem», «Forbruker-rapporten», «Bonytt», «Våre Hjem» og så videre. Men heldigvis dukket det også opp noen gode innredningsjobber i hjembyen min: To store aldershjem i samarbeid med arkitektene Skottun og Midttun.

Nokså snart etter hjemkomsten fra Danmark møter Solveig den nyutdannede arkitekten Alex Christiansen. Med en glødende felles interesse i å se på arkitekturens virke både utenfra og innenfra, fra terrenget og beboernes side, startet de en samtale som skulle vare resten av livet. Sammen fikk de fem døtre og huset på Kolsås var et yrende familiehjem og arbeidsplass for de to. Familiehjemmet ble også ofte illustrert og fotoarrangert til de mange artiklene hun skrev om boliginnredning. Ofte med mye unger oppi det hele.

Engasjement for barn og unge
Ved siden av sitt eget firma, fikk Solveig etter hvert fast tilknytning til kontoret til ektemannen, Alex, hvor hun blant annet jobbet med å kvalitetssikre leilighetsplaner for en fornuftig utnyttelse. På midten av 60-tallet startet kontoret arbeidet med den store Romsåsutviklingen, et prosjekt som involverte mange mennesker. Solveig fikk blant annet ansvar for å innrede de fleste skolene og barnehagene som ble bygget der.

– Jeg har alltid ment at barn og unge skulle involveres og inkluderes i sine omgivelser, og dette ble vel en av mine viktigste oppgaver i yrkeslivet. Jeg begynte å undersøke hva som fantes av møbler og brukbare ting for å skape gode barnevennlige miljøer. Det var ikke annet enn klirrende stålrørsstoler og lukkede skap. Var det alt? Nei, sånn ville jeg ikke ha det.

 

Ravnkollen skole på Romsås var Oslos første åpne skole, og Solveig tenkte med gru på disse åpne arealene med kalde og kliniske møbler. Litt tidligere hadde hun innredet en butikk for firmaet “Riktige leker” og der skapt et usedvanlig lekerom midt i butikken, basert på enkle lagerhyller i furu. Og inspirert av dette kom det gjennomarbeidede innredningssystemet «Bombibitt» til verden.

– Jeg ønsket å skape et møbelsystem som kunne bidra til å skape kroker og rom for barna i de åpne arealene. På en eller annen måte fikk jeg overbevist damene på Barnevernskontoret og folk på Skolesjefens kontor til å gå med på mine ideer, og over flere år utviklet vi systemet til å dekke mange behov.

Dessverre begynte produksjonsfirmaet på egen hand å “fikse” på produktene slik at de skulle tilfredsstille den bondeinspirerte furubølgen som eksisterte på 70-tallet. Det ville jeg ikke være med på. Men min serie eksisterte i hvert fall i 25 år.

Ingen vanlig interiørarkitekt
Fra å være intetanende om hva en interiørarkitekt er for noe, har Solveig Lønne Christiansen vært en av utøverne som har bidratt til å påvirke - og utvikle - interiørfaget. Hun har ikke bare banet sin egen vei, hun har også åpnet den opp for oss som kommer etter. Med sin allsidige virksomhet har hun ikke følt seg helt som vanlig interiørarkitekt.

– Jeg var en “mångsysslare”, som det heter på svensk. En som gjør litt av hvert. I en roligere periode på kontoret på Skjolden kastet jeg meg over studier på Blindern: Kunsthistoriefaget og senere også litteratur. Dette ble for meg en ny vinkling som førte med seg nye muligheter: Medansvar for utsmykning av de ulike skolene som kontoret tegnet, både på Romsås og Lysejordet og engasjement i Bærum Kunstforening. Det ga meg også fornyet lyst til tidsskriftarbeid.

- Jeg satt jo i NILs styre i ulike perioder og snakket alltid varmt om samarbeid med arkitektene. Det førte til at jeg måtte ta opp pennen selv - og jeg fikk i mange år delta med innredingsstoff til Byggekunst i regi av Ulf Grønvold. Det var en spennende og fin tid, som vel også åpnet for at jeg ble redaktør for den nye NILs årbok fra 1989 til 2002. Faktisk noe av det morsomste jeg har holdt på med. Da fikk jeg bruk for både min gamle fotograferingsiver og skrivelyst.

Mångsysslare er hun fremdeles, og Solveig har stadig prosjekter på gang. Etter avslutning av årboksperioden og den ufrivillige pensjoneringen begynte hun på Asker Kunstskoles dagkurs og fortsatte med malingen som ble forlatt i tenårene. Nye impulser fra Sverige med maleren Arne Isachson og stadige besøk hos den svenske akvarellmaleren (og arkitekten) Anna Törnquist, inspirerte til å gjenoppta akvarellen som en konstant utfordring.

Akvarellene omtaler hun selv som en risikosport. Det er på ingen måte tradisjonelle teknikker hun holder på med; hun har malt med både kniver og gamle bankkort. Noen bilder har også fått gjennomgå med hageslangen. Bildene har blitt stilt ut både nært og fjernt, gjerne fraktet av Solveig selv i varebilen.

– Jeg får ikke malt så mye nå, det er så fint vær. Jeg er masse ute og går tur eller prøver å holde ugresset litt i sjakk i min gamle have. Men jeg er veldig glad i det som kommer av seg selv, for eksempel orange Californian Poppies fra en av døtrenes tidligere kolonihage. De sprer seg som ugress og trives godt mellom gamle roser og store Rhododendron som Alex har plantet. De skaper rom i hagen.

Jeg har en gammel blå fluktstol og haugevis med gode bøker. Jeg har det som plommen i egget, sier hun.

Malin Skjelland Eriksen
Interiørarkitekt MNIL