Vet politikerne hva de snakker om?

Skaset fra Stortingets debatt om

Innstilling frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om utdanning for velferd. Samspill i praksis.

LEGG MERKE TIL PUNKT 4

Are Helseth (A) [14:16:51]: Freden i 1945 forløste lykke og optimisme. Allerede ni måneder senere økte fødselstallene. Troen på en god fremtid vedvarte, synliggjort i store barnekull i mange år – helt fram til likestilling i hjem og arbeidsliv skjøt fart noen tiår senere.

De store fødselskohortene blir gamle samtidig. I 2025 vil det være en kvart million mennesker over 80 år i Norge. De fleste vil være spreke og klare seg utmerket godt selv. Det er en fantastisk historie om god folkehelsepolitikk. Men flere enn før vil også ha behov for omsorg. Den skal gis av generasjoner som er færre i antall. Det kan, som det her er sagt, føre til at hver fjerde ungdom i 2025 må velge omsorgsyrker. Hvor stor utfordringen virkelig blir, avgjøres av tjenestestandarder. Dagens standard gir ett anslag – vår gjennomføring av Soria Moria gir et høyere, og Soria Moria pluss 1 pst. kvalitetsforbedring gjør gapet større enn dette. En slik utvikling er ikke bærekraftig. Det blir ikke nok folk igjen til skole, handel, industri, veibygging og annet. Svarene på slike utfordringer har alltid vært kunnskap og fornyelse. Industri og tjenestesektorer har gått foran. Velferdstjenestene er bare i tilløpet. Derfor er denne stortingsmeldingen viktig, sammen med bl.a. Samhandlingsreformen og meldingen om innovasjon i omsorg.

I et kort innlegg vil jeg trekke fram noen få punkter. Først Samhandlingsreformen: To av de sentrale temaer her er folkehelsearbeid og en faglig styrking av de kommunale helsetjenester. Folkehelsearbeidet dekker alle sektorer – fallforebyggende arbeid, barnehage for alle, et godt barnevern, alkoholpolitikk og tobakkspolitikk. Målet er å forebygge sykdom, å forebygge lidelse og å hjelpe mennesker til det vi primært ønsker – å klare oss lengst mulig i eget hjem. Når det ikke er mulig, skal vi tilby helse- og omsorgstjenester i første rekke der folk bor. I Norge bor de fleste langt fra sykehus. Det har egenverdi at flere gode tjenester gis i hjemkommunene.

Punkt to – innovasjon: Velferdstjenester trenger mange varme hjerter og øvede hender. Men alt skal ikke gjøres som før. Konsekvenser av fall er den største enkeltårsak til at eldre ikke lenger klarer seg selv. Vi er dessverre et samfunn som menneskelig og økonomisk tar oss råd til å strø for lite. La meg ta et annet eksempel – fargekontraster: Et dusjforheng i samme farge som baderomsveggen kan ses som en vegg å støtte seg mot, med fall til følge. Et tredje eksempel: Vi bruker trygghetsalarmer med 35 år gammel teknologi. De varsler over fasttelefonen som skal fases ut, og de kan ikke åpne døren samtidig som brannvesen eller andre varsles.

Punkt tre: Forskning på de nære velferdstjenester. Vi må spørre: Hva er problemene? Hvordan løser vi dem? Vi vet at forskningsverdenen også har et hierarki med skjev deling av ressurser. Derfor må det politiske prioriteringer til for å vri litt av innsatsen fra spesialiserte temaer til problemstillinger i folks hverdag. Jeg er derfor svært glad for at statsråden la så stor vekt på forskning i sitt innlegg her i dag.

Punkt fire: Vi trenger mer dristige debatter om ansvar for egen helse, f.eks. de vanskelige debattene om alkohol. Jeg mener også at vi trenger færre interiørarkitekter for kosmetisk design av våre boliger. Vi trenger derimot en ny profesjon av hjelpere som legger våre boliger til rette for å møte de normale aldersendringer i syn, hørsel og bevegelsesapparat.

Ingen enkelt utdanning, ingen enkelt del av velferdsstaten kan alene løse utfordringene for framtiden. Derfor er undertittelen på meldingen, Samspill i praksis, betimelig og viktig.

Helt avslutningsvis vil jeg takke saksordføreren for å minne oss om en huskeregel om tre s-er i samband med folkehelsen. Jeg har lyst til å introdusere tre p-er, som jeg mener alle velferdsutdanninger fra tid til annen bør se hen til: prioritere praksis punktum.