Storebrand-bygget på Lysaker

Storebrands ansatte skal få svette om sommeren.
Men sykefraværet er rekordlavt. Hva dette har med forsikrings- og bankselskapets flytting til nye lokaler på Lysaker å gjøre, belyses i denne arkitekturkommentaren. Den er skrevet av journalist Lars Elton for Estate Media.

MÅ ESTETIKKEN LIDE NÅR MILJØET BLIR SATT I FØRERSETET?
Svaret er et tvetydig «Ja», i hvert fall hvis vi bruker Storebrands nye hovedkontor som målestokk. Innvendig
er det tidligere hovedkontoret til Aker Kværner blitt som en
Fugl Føniks som har reist seg fra asken. Utvendig er det
derimot all grunn til å gjøre som de 100 000 bilistene som hver dag dundrer forbi på E18: Bare suse videre. Her er det ingen grunn til å stoppe og studere: Dette bygget er ikke mye å se på fra utsiden. 

Heldigvis for dem som jobber i det som nå heter Lysaker park holder interiøret en helt annen kvalitet enn eksteriøret. Når du er innenfor døren hos Storebrand er det ikke vanskelig å like det du ser. Atkomsten er svært romslig med en høy glassvegg foran et stort atrium som er åpent gjennom fire etasjer.

Dronningens favorittmaler, Ørnulf Opdahl, er gitt oppgaven med å ønske velkommen med et gigantisk maleri av fjellet Ramoen, som i grove trekk likner på nasjonalfjellet Stetind. Maleriet er presist opplyst der det henger over
resepsjonsdisken, og sørger for at du blir minnet om hvilket land du befinner deg i.

SIGNALEFFEKTEN KAN IKKE VÆRE NOE ANNET ENN BEVISST TILSIKTET, for med sitt patosfylte uttrykk avviker dette maleriet fra det inntrykket resten av Storebrands omfattende kunstsamling skaper. Den er blant de mest oppdaterte og samtidsorienterte bedriftskunstsamlingene i Norge, og forvaltes bevisst med utskiftning og oppdatering. Samlingen er gitt fremtredende plass i alle fellesarealer, og bidrar til å heve opplevelsen av arkitekturen. Kunsten er med på å skape et inntrykk av Storebrand som et selskap som følger med i timen. 

Det reflekteres ikke minst i byggets markante miljøprofil. Byggematerialene er svanemerket og store deler av fasaden mot Drammensveien preges av Colt-fasaden; vertikale glasspaneler som svinger etter solen for å redusere varmeinngangen. Dette er den første fasaden av sitt slag i Norge. At det å redusere behovet for kjøling er viktig vises ved at de energikrevende kjølesystemene i et stort antall norske kontorbygg som en regel kjøres helt frem til utendørstemperaturen er nede i ni grader celsius.

Hos Storebrand har de ansatte akseptert at kjøling av
arbeidslokalene er så sterkt redusert at de må leve med at temperaturen kan komme over 26 grader celsius noen timer i løpet av de varmeste sommerdagene. Som en følge av glasslamellene og andre tiltak er energibruken halvert til 125 kilowattimer pr kvadratmeter årlig i forhold til Storebrands fraflyttede hovedkontor på Aker brygge. Skulle det bli for varmt i lokalene om sommeren kan de ansatte ta med seg sine nye PCer og trekke ut og jobbe i landskapshagen på baksiden av bygget, i nær tilknytning til kantinen. Tegningene antyder at den vil bli en attraksjon.

MEN SÅ VAR DET DET MED ESTETIKKEN. JEG HAR VIRKELIG FORSØKT å like Storebrands nye eksteriør. Det har ikke vist seg som noen lett oppgave. Jeg har stått utenfor hovedinngangen og lagt hodet bakover. Jeg har spasert langs fasaden. Jeg har kjørt rundt og studert bygget fra flere vinkler, også fra den lille bakketoppen foran Sweco-bygget på motsatt side av E18. Men uansett om jeg studerer fasadens detaljer eller betrakter bygget på avstand finner jeg ingen ting som gjør det til en hyggelig opplevelse. Tvert imot blir jeg bare mer og mer deprimert dess mer jeg ser på det.
Én ting er den såkalte Colt-fasaden med de vertikale glasslamellene som vris etter solen. De er i bunn oggrunn greie nok: De er opake, det vil si at de slipper gjennom lys samtidig som de reflekterer varme. Det gir miljøgevinst, men hindrer innsyn og dermed kontakt med bygget. Når de i tillegg bare er plassert på fasaden uten å være montert i et bevisst formet system (eller ramme) blir den estetiske effekten negativ. Det pussige er at glassfasadene har flere detaljeringsløsninger. Det ser ikke ut som løsningene følger noen bevisst plan. Inntrykket som skapes er at fasadeløsningene ikke er motivert ut fra et ønske om et helhetlig grep. Da ombyggingen pågikk på det mest intense så det ut som om alt ble revet og bare bærekonstruksjonen stod igjen. Graden av ombygging varierer selvfølgelig i og med at den langstrakte mursteinsormen Aker Kværner-bygget ble bygget på og utvidet i fire etapper fra 1979 til 1998. I den nyeste delen mot vest er det gjort relativt lite, i de eldste delene er inngrepene omfattende.

AT DETTE MÅTTE RESULTERE I SÅ ULIKE FASADELØSNINGER som tilfellet er, er egnet til å overraske. Rundt hovedinngangen er det for eksempel et stort parti med dobbel glassfasade. Disse
glassboksene markeres med røde glassfelt i hver ende, en detalj som er i tiden (referer Akerselva atrium, som ble
anmeldt i Arkitekturkommentaren i Estate Magasin 3/2009). Men når det ikke brukes på noen annen måte enn til noen beskjedne og bortgjemte røde glassplater blir det redusert til en fiks idé som knapt er synlig. Når vi tar med de utenpåliggende glasslamellenes dårlig løste detaljering og legger til kjedelige og grå, pussede murvegger i sprangene der byggets fem ulike deler møter hverandre, da får vi en fasade som fremstår som pregløs og uten personlighet. 

Da ville det vært noe helt annet hvis Snøhetta hadde fått oppdraget tilbake i 2007. De var inne og tegnet et forprosjekt, men dette var i en periode da oppdragene strømmet på og Operaen var i sluttspurten før åpningen i april 2008, så det var kanskje ikke så rart at Storebrand eiendom valgte å bytte arkitekt. Det kan ha vært så enkelt som at Snøhetta ikke hadde kapasitet til å gjennomføre prosjektet. Hvordan bygget ville blitt med
Snøhettas design er uvisst – tegningene blir ikke frigitt – men at de ville hatt et helt annet og mye bedre grep om
fasadeløsningene regner jeg som svært sannsynlig.

I STEDET VALGTE STOREBRAND ETT AV DE STØRSTE, KOMMERSIELLE arkitektkontorene, Link signatur. Heldigvis for Storebrands ansatte har kontorets interiørarkitekter gjort en bedre jobb, rent estetisk sett, enn arkitektene. I motsetning til eksteriøret, som fort kan få tilnavnet «den pregløse og langstrakt kjedelige kassen på Lysaker», er interiøret verdt et besøk alene.

Med den historien Storebrand har burde de visst bedre enn å vrake det kontoret som virkelig kunne gitt dem et bygg som ville løftet konsernets omdømme. Da selskapet bygget på Aker brygge var motstanden stor, og debatten om utnyttelsesgrad, fasader og siktlinjer mot fjorden raste lenge. Før de flyttet inn i 1998 måtte Storebrand, som da var nyfusjonert med forsikringsselskapet If, leie inn et annet arkitektkontor, Torstein Ramberg, for å forbedre fasadene. Det hører med til historien at Aker brygge-byggets arkitekter, Arcasa arkitekter og Lysaker Mølle i samarbeid, gjennomførte design- og byggeprosessen på ekstremt kort tid. Lysaker mølle skiftet senere navn til Link signatur. Da samarbeidet med Snøhetta ikke kunne videreføres, var de ett av flere kontor Storebrand spurte om å overta oppdraget med Lysaker park. De hadde kapasitet og fikk oppdraget.

NÅR VI BEVEGER OSS INNENDØRS ER DET NOE HELT ANNET enn fasadenes anonyme pregløshet som former inntrykket. Spesielt i de to nyeste delene av bygget, som strekker seg vestover fra resepsjonen, er den brede gaten som skjærer gjennom bygget et stort pluss. Eikespiler på veggene gir et lyst inntrykk i dette romslige fellesarelet, og løsningen med tett tak i midten over gaten og glass på siden gir et flott inntrykk på dagtid der dagslyset «renner» ned langs veggene.Kantinen ligger i andre etasje og har direkte utgang til den landskapsparken som vil være en attraksjon i sommerhalvåret. Dette er mulig fordi landskapet her er relativt flatt: Man går ut på terreng i andre etasje bak bygget, mens atkomsten på forsiden er i første etasje. I den østre enden av det 500 meter lange bygget er bygningskroppen lagt inn mot den utsprengte fjellsiden, noe som påvirker lysforhold innendørs og hva man kan bruke bygget til. Her er det en stor gymsal og diverse treningsrom, et lekerom for barn som må være med
foreldrene på jobben, helseklinikk og andre fasiliteter.
Godt arbeidsmiljø, aktivitetstilbud og enkel adgang til
bedriftens helseteam har sørget for at Storebrand har en
av de laveste sykefraværsprosentene i landet.

STOREBRANDS 1500 ANSATTE SITTER ALLE SOM EN I LANDSKAP.
Selv konsernsjef Idar Kreutzer har ikke eget kontor. Han
har riktig nok en litt finere kontorstol enn flertallet, men
det viktigste som viser hans direktørstatus er tilgangen
til styrerommet og en romslig loungeavdeling i toppetasjen. I likhet med alle andre har han sin faste kontorpult, og bruken av landskapsløsninger kompenseres med et stort tilbud av ulike møterom og stillerom. Det er hele 160 stillerom fordelt på byggets 55 000 kvadratmeter, noe som gir knapt ti ansatte pr rom.

I en tid der gjenbruk og rehabilitering er blitt stadig
viktigere oppgaver for arkitekter og byggebransjen er det
økt oppmerksomhet rundt muligheten for miljøgevinst ved
disse prosessene. Ved å rive innmaten i gamle bygg og
bygge nye, miljøvennlige systemer kan også rehabiliteringsoppgaver blir miljøfyrtårn. Det har Storebrand, i samarbeid med arkitektkontoret Link signatur og byggelederfirmaet Skansen, greid med Lysaker park. Men det er mulig å tenke miljø på flere områder: Hadde de vært like opptatt av å forskjønne sine omgivelser med en bedre fasade hadde det vært grunn til
å applaudere. Nå er det bare trist.