TIDSVITNE: Utstilling som form / bokanmeldelse

Interiørarkitekt MNIL Aud Dalseg ble i 1985 tildelt Jacob-prisen for sitt arbeid med utstillingsarkitektur. På omslagsbildet til Utstilling som form befinner hun seg midt i et grått, dresskledd herrevelde hos Norsk Designcentrum, hvor hun på 60-tallet begynte praktiseringen av ”utstilling som form”. Dalseg har siden viet 50 yrkesaktive år til utstillingsarkitektur, og har vært nært knyttet til utviklingen av organisasjonene som i dag formidler design, samlet på Norsk design- og arkitektursenter (DogA).

Det er ikke så lett å si om Utstilling som form er en biografi over et livsverk, historien om utviklingen av designformidling i Norge, eller en bok om utstillingsarkitektur. Boken oppleves først og fremst som en visuell portefølje, dominert av foto fra de nær 400 utstillingene Aud Dalseg har vært involvert i. Det er et sjeldent privilegium å se så mange dokumenterte utstillingsøyeblikk i en samlet form. Vi får et delvis inntrykk av enkelte utstillinger. Likevel er det den samlede fotoreisen gjennom Aud Dalsegs karriere som forteller mest om hennes utstillingstenkning og viser utviklingen av et særegent formuttrykk: Gjenstandene skal ha hovedrollen, mens utstillingsarkitekten formgir deres scene.

Innledningsvis knytter Hilde Mortvedt Dalsegs utstillingsform til en utdannelseskontekst der modernistiske formidealer dominerte. Det er fascinerende å se konkretisert den betydningen Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles (SHKS) formestetiske ideal på 1950- og 60-tallet har hatt for designutstillinger frem til i dag. Det gir grunnlag for ettertanke rundt utdannelsens betydning for et fagområde. Fotomaterialet illustrerer interiørfaget i praksis. Utvalget av bilder fra montering og av samarbeidspartnerne vitner om en arbeidsform der mye skjer i rommet, og i samspill med andre. Selv beskriver Dalseg hvordan hun beveger seg rundt og undersøker publikums møte med utstillingen. Vi blir vitner til interiørarkitektur som formgivning av mellomrommet, publikums handlingsrom.

Fagkunnskapen som fremkommer gjennom bildematerialet kunne gjerne vært tydeligere formidlet. Plantegninger av visningsrommene Dalseg opererte i og stadig omskapte ville blant annet vært nyttig. Tekster fra ulike bidrags-ytere utgjør en mindre del av boken og omhandler relativt forskjellige temaer. De tre første tekstene behandler Dalsegs formholdning og praksis, men disse blir relativt generelle når det gjelder fagområdet utstillingsdesign. Kanskje kunne en grundigere presentasjon av arbeid og løsninger i de utvalgte utstillingsprosjektene gjort fagkunnskapen Aud Dalseg besitter enda mer tilgjengelig.

De andre tekstene i boken omhandler visningsstedene og utviklingen av designorganisasjonene som Aud Dalsegs karriere har tatt følge med. Tekstene er disponert i historisk kronologisk rekkefølge, og er stort sett forfattet av de som var ansvarlige for visningsstedene: Alf Bøe, Karl Gervin og Norsk Forms første og nåværende direktører, Peter Butenschøn og Andreas Vaa Bermann. Disse tekstene er viktige tidsvitner som støtter billedmaterialet. Tilsvarende det praktiske designarbeidet vi er vitne til, kunne det vært interessant med en mer analytisk refleksjon rundt selve designformidlingen. Andreas Vaa Bermann avslutter med en drøftelse av at utstillingsdesign ikke lenger handler om form alene, men om å skape situasjoner for publikum som ”engasjerer, problematiserer og utfordrer” design, enten design forstås som produkt, prosess eller fagområde. Han innrømmer at det i praksis er vanskelig å gi denne situasjonen form. Det er en utfordring det kunne være artig å ha fått en erfaren utstillingsarkitekt som Aud Dalegs refleksjoner rundt.

Utstilling som form fremstår først og fremst som en unik, fyldig konkretisering av en viktig epoke for design i Norge. Slik er også den verdifull som historisk kildemateriale.

Annelise Bothner-By

Annelise Bothner-By er interiørarkitekt MNIL og stipendiat i utstillingsdesign ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid.