NIL mener: Hvor går grensen?

Arkitektnytt nr. 02/2017

Alle ønsker å holde seg oppdatert. De fleste er sin rolle bevisst.  Men rolleforståelse og grensesetting kan være vanskelig. Leverandører er viktige samarbeidspartnere som har sin jobb å gjøre og ønsker et tettest mulig samarbeid med blant annet interiørarkitekter.

Så hvor går grensen i forhold til deling av informasjon, effektiv oppdatering, hyggelig samarbeid og at mottakeren føler seg forpliktet til å gi noe tilbake?

Det er menneskelig å ønske å gjøre opp for seg, så hvor gode er vi på å sette grenser når det dreier seg om yrkesmessige forhold? Klarer man å være annerledes i yrkesmessig sammenheng enn i det private?

Dette er viktige spørsmål i forhold til det etiske regelverket som ligger til grunn for medlemskap i NIL.

Fra Etiske regler for IFI/NIL og ECIA
Reglene ble første gang vedtatt på IFIs kongress i Berlin 7. oktober 1965, som prinsipper for yrkesutøvelsen (Berufsgrundsätze). Reglene ble revidert i 1990 og 2004 og gjelder også som etiske regler for medlemmer av NIL.

  1. Interiørarkitekten skal i sin yrkesutøvelse arbeide for å høyne det estetiske og moralske nivå innenfor faget. Hun/han skal stille hele sin viten og all sin erfaring til oppdragsgiverens disposisjon innenfor oppdragets ramme, men må aldri påta seg et arbeid i strid med sine etiske forpliktelser. 

  2. Interiørarkitekten må som oppdragsgiverens tillitsmann alltid påse at hun/han bevarer sin handlefrihet i forhold til entreprenører og leverandører. Hun/han må derfor ikke i noen form motta godtgjørelse fra disse, men skal for sitt arbeid kun motta betaling i form av honorar fra sin oppdragsgiver. Dersom det foreligger, eller oppstår, forhold som kan gi anledning til tvil om interiørarkitektens rolle som uavhengig tillitsmann, skal oppdragsgiver omgående underrettes om dette. 

Mange leverandører bruker relativt store budsjetter på å transportere, innlosjere, informere, dokumentere, vise frem, bespise, bedrikke og underholde medlemmer i NIL i forbindelse med messer og arrangementer. Forklaringen er at dette er en effektiv måte å spre informasjon på, heller enn at ansatte hos produsenten/leverandøren/entreprenøren skal reise land og strand rundt.

Men er det greit? Spesielt hvis deltakerne opplever at et program er så stramt at man ikke kan stoppe hos andre leverandører på en messe for å få informasjon hos dem?

Så hvor går grensen? Hvem bestemmer det? NILs etiske komité har påpekt problemstillingen ved noen anledninger og kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Først og fremst må det enkelte medlem være seg sin rolle bevisst, og vite at de valg man gjør er noe man kan innestå for, hvis det skulle bli stilt spørsmål om integritet og uavhengighet som oppdragsgiverens tillitsmann.

Mona Lise Lien
Daglig leder i NIL