NIL mener: Helt Sentralt

NIL mener: Helt Sentralt

Arkitektnytt nr. 04/19

Det var ikke lenge etter at jeg satte meg ned for første gang ved styrebordet i NILs sentralstyre våren 2016 at nyheten om at medlemmer som tidligere hadde hatt lokal godkjenning hadde fått avslag på sine søknader om sentral godkjenning.

De påfølgende hendelser og arbeidet som foreningen har gjort for primært å bistå i at disse medlemmene kunne fortsette sin praksis, har vært begivenhetsrik, for å si det diplomatisk.

Et gjentagende trekk ved prosessen har vært å måtte innse hvor begrenset kunnskapen om interiørarkitekturfaget er, både som utdanning og som faglig praksis. Den urovekkende mangelen på kunnskap som har vist seg å finnes i apparatet som skal ivareta arkitekturfaglige interesser, har bekreftet mange av interiørarkitektenes mørkeste antakelser.

Det var den samme formen for ignoranse som markerte utgangspunktet for NILs dialog med Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), og bare gjennom foreningens tålmodige opplysnings- og dokumentasjonsarbeid ble det skapt et klima hvor direktoratet og deres rådgivende organer ble bevisstgjort forhold som har ledet ut i en konstruktiv dialog, og det som for foreningen vil stå som et viktig analysearbeid hvor interiørarkitekturutdannelsene er vurdert opp mot arkitekturutdannelsene.

Prosessen videre blir spennende å følge, for min del fra utsiden av NILs styrerom. Der ute er jeg partner i et kontor som jeg pleier å omtale som lite, men som gjør store jobber. Daglig har jeg befatning med arbeid og problemstillinger som ligger inn under ansvarsområdene som omfattes av sentral godkjenning. Uavhengig av om ansvaret er erklært eller outsourcet - sentralt godkjent, så står jeg som utøvende tjenesteyter i problemstillingene, med den nå dokumenterte grunnkompetansen til å løse oppgavene. Jeg vet hva praksis er, og skulle leve så veldig mye bedre med en ordning der ansvaret tas av den som faktisk gjør oppgaven, fremfor å overlate det formelle ansvaret til en som i disse tilfellene ikke gjør annet enn å stå som et bekreftende ledd. Som de fleste andre interiørarkitekter har jeg ingen ambisjoner om å gå bygningsarkitekten i næringa, men et ansvarsområde som dekker det arbeidet jeg og mine fagfeller har dokumentert kompetanse til, og som vi faktisk utfører, skulle gi mening i forhold til hva ordningen med sentral godkjenning burde skulle tjene til – at ansvaret skal ligge hos den som er best egnet til å holde det.


Hans Christian Elverhøi Thomassen
Interiørarkitekt MNIL, styremedlem i NIL (til april 2019)