Alt for NIL

-Våren 1994 fant jeg en liten stillingsannonse i Aftenposten, som vekket min interesse. NIL, Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening, søkte en sekretariatsleder i 50 prosent stilling for en åremålsperiode på fire år. Det sto å lese at kontoret var bemannet med en sekretær og at kontoret lå i Kongens gate 4 i Oslo. Arbeidsoppgavene var definert som sekretariatsarbeid i henhold til styrets målsetting, service og profilering innad og utad og samarbeid med andre organisasjoner.

Selv om det bare dreide seg om en halvtidsstilling - og jeg forutsatte at jeg ville kunne fortsette å arbeide som journalist på halvtid, hvis jeg fikk jobben – fikk annonsen meg til å huske hyggelig og fruktbart samarbeid med flere interiørarkitekter MNIL gjennom et allerede da langt yrkes- og organisasjonsliv, og jeg sendte en søknad.
I 15 år hadde jeg jobbet som journalist og informasjonsmedarbeider i Forbrukerrapporten/Forbrukerrådet, og da vært i kontakt med blant andre Aud Dalseg, både i forbindelse med reportasjer av typen ”Fra bolig til hjem – billig og praktisk”, foredragsvirksomhet og aktiviteter i forbindelse med utstillinger av det praktisk/pedagogiske slaget. Rannveig Getz, Bitten Hopstock, Gunvor Øverland Bergan, Solveig Lønne Christiansen, Berit Sundre, Hege Backe og Ivar Jørgensen var andre interiørarkitekter jeg hadde hatt profesjonell kontakt med. Atter andre traff jeg som Forbrukerrådets representant i styret for Landsforbundet Norsk Brukskunst, LNB, i Uranienborgveien 2, hvor for øvrig også NIL hadde kontor fram til 1991.

Hverdagshjelp
1970-årene var en gylden tid for forbrukeropplysning og det var et velutviklet samarbeid  over sektor- og profesjonsgrenser for å kunne gi mennesker råd og veiledning i livets kanskje mest utsatte situasjoner, praktisk og økonomisk; etablering av et hjem hvor både store og små kunne fungere og ikke minst  eldres og funksjonshemmedes behov. Tilgjengelighet for alle eller ”universell utforming” som det heter i dag, var en utfordring Forbrukerrådet tok alvorlig på den tiden. Samarbeidet med de funksjonshemmedes organisasjoner og Byggforsk var tett og prosjektene var mange.
Et annet hyggelig minne fra denne tiden dukket opp, da jeg skrev søknaden. Møbeldesignerne MNIL Peter Opsvik og Terje Ekstrøm kom på ulike tidspunkter innom Forbrukerrapportens redaksjon, da vi strevet med å finne barnemøbler for hjem og skole - eller hvorfor ikke møbler som kunne brukes av både barn og voksne? På den måten fikk vi gleden av å kunne presentere både Peters ”Mini Max” og Terjes ”Ekstrem” i begynnelsen av 70-årene.

Likevel ble jeg overrasket da NILs daværende styreleder Eli-Kirstin Eide kontaktet meg og innkalte til intervju i møterommet i Kongens gate 4. Her leide NIL et hjørne i halvåpent landskap av Norsk Form sammen med bl.a. Arkitekturmuseet, Grafill og NLA. Det viste seg at noen i styret hadde peiling på hvem jeg var, mens jeg selv ikke hadde truffet noen i styret tidligere. Imidlertid hadde jeg vært i kontakt med arkitektmiljøer, blant annet gjennom engasjement i fysisk planlegging i tverrfaglige fora, opprettelse av Kvinnepolitisk Planforum og deltakelse i et tre måneders nordisk kurs i samfunnsplanlegging.  Innimellom hadde jeg også levert artikler til Arkitektnytt.

Rent bord
Etter intervju nummer to ble jeg ansatt, og kunne begynne i NIL i august. Arbeidssituasjonen var litt forvirrende i begynnelsen. NILs daglige leder gjennom 20 år, interiørarkitekt Cato Mansrud, hadde sluttet allerede i begynnelsen av 90-årene, og etter det hadde et par personer fungert i stillingen i svært korte perioder, med opphold innimellom. Styret prøvde etter beste evne å sette meg inn i virksomheten og medlemmenes forventninger, men som alle styrer i alle organisasjoner hadde den hatt lite kontakt med den faktiske arbeidshverdagen. Heldigvis var NILs mangeårige sekretær Randi Pran på plass, og kunne gi meg innføring i de praktiske rutinene. Vi hadde et hyggelig samarbeid helt til hun gikk av med pensjon i 2001. Og organisasjonens uvurderlige regnskapsfører i over 50 år, Ragnhild Thorsen, som egentlig skulle takke av i 2006 - og det året ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i sølv - gir framdeles oss og det nye regnskapskontoret en hjelpende hånd når det kniper. 

Men likevel, en tom pult og en liten PC med tekstbehandlingsprogram, arvet fra Grafill i sammme etasje, og noen fulle arkivskap var det spede utgangspunktet for ny daglig leder. Digitale arkiver, hjemmeside og alt annet som er en selvfølge for organisasjonsdrift i dag, fantes ikke.

Årboken
Men NILs årbok var i produksjon. Den ble etablert i utvidet form allerede mot slutten av 1980-årene og hadde gjennom hele 90-tallet Solveig Lønne Christiansen som redaktør, et engasjement som i 2002 ble overtatt av Lars Elton. Innsendte interiør- og designprosjekter var et godt hjelpemiddel for undertegnede - som prosjektleder for boken - til å bli kjent med det profesjonelle nivået i medlemsrekkene. Dessuten deltok jeg så ofte jeg kunne i fagmøter og befaringer. En gruppe annonseselgere, også de medlemmer, gjorde allerede da en god innsats for boken ved å tilby plass til reklame for  leverandører av kvalitetsprodukter for interiør. Og årboken har vokst med årene, noe man kan konstatere ved å studere herværende bok.
Midt på 90-tallet hadde boken et omfang på ca. 100 sider, 20-30 prosjekter og om lag 40 annonser. Gjennom årene har den vokst til over 200 sider, bortimot 100 prosjekter og vel 100 annonser. Opplaget er nå på mer enn 5000 eksemplarer og distribusjonen er målrettet og effektiv.    

 ”Sammenhengen”
I mai 1995 skulle NIL feire sitt 50-årsjubileum, et stort løft både for styre og nyansatt daglig leder. Den faglige historieboken ”Rom og møbler gjennom 50 år” ble ferdigstilt med Anne Lise Aas som redaktør, den nonfigurative/filosofiske utstillingen ”Sammenhengen” – for øvrig også  hovedmotto for jubileet -  ble sammenstilt av Hilde Mortvedt og Leif Lindberg, og vist i publikumslokalene i Kongens gate en hel vårmåned. Åpningen var storstilt med mange prominente gjester, musikk og taler. Det ble arrangert omvisninger og seminarer i jubileumsperioden. Det var festmiddag for medlemmer og æresgjester, taler, gavedryss og annen feiring av en verdig og høyst oppegående 50-åring. 

Selv om kontorforholdene var kummerlige for NIL, var Kongens gate 4 et inspirerende miljø å arbeide i, både faglig og sosialt. Stillingen min var nå utvidet til 80 prosent. Norsk Form overrasket stadig vekk med friske og, for faggruppene, noen ganger provoserende arrangementer og prosjekter. Det var omtrent samtidig med NILs jubiluemsfeiring at sosiologen Kjetil Rolness ble engasjert som prosjektleder for Norsk Form-utstillingen ”Vi innreder landet. Smaken i hjemmet 1945-95”, senere utvidet med boken ”Med smak skal hjemmet bygges”. Begrepene kitsch og camp kom inn i boligdiskusjonene og formgivernes jordnære opplysningsarbeid fra 50- og 60-årene ble slått hardt ned på. Faggruppene hadde misjonert og ikke forstått folket, ble det hevdet.
Da Kjetil Rolness på ymse vis skulle hamre inn budskapet sitt, tok han fram sitt alter ego Jens Pikenes og sang svisker med støtte fra brødrene i glamrockbandet Penthouse Playboys. Lyden ljomet veggimellom.  Det var en tid full av paradokser i miljøet i og rundt Norsk Form!

Elsero neste
Mot slutten av 90-årene ble det trangt om plassen i Kongens gate 4, og da Norsk Form plasserte NIL i en krok i en bakgang med gjennomgangstrafikk, takket vi for oss. Det var kommet en forespørsel fra Jan F. Sveen, Interiøragenturer, om NIL var interessert i å leie kontorplass i Arnstein Arnebergs praktvilla Elsero på Madserudhøyden (1923). Det føltes naturlig å takke ja, ikke minst omstendighetene tatt i betraktning. Det viste seg å være et vellykket valg; hensiktsmessig kontor med utsikt over den praktfulle hagen, adgang til de gamle stuene for møter og andre arrangementer, felles lunsj servert av cateringfirmaet ”Margaretas glade bord” og lagringsmuligheter så vel i, som utenfor huset. Å være omgitt av vakre interiørtekstiler, tapeter og tepper, utstilt i første etasje, var ingen ulempe, og det var hyggelig når medlemmer kom innom NIL-kontoret i forbindelse med anskaffelser til interiørprosjekter.
Hallen og salene ble brukt både til styremøter, workshops og møter i Oslogruppen. I 2001 åpnet Elsero for første gang dørene for det store bransjearrangementet Designers Saturday som gjennomføres annethvert år. NIL slapp til med egne eksponeringer der både i 2001 og 2003. De påfølgende tre gangene ble det i tillegg, og i samarbeid mellom DS og NIL, gjennomført juryerte konkurranser om de beste interiørene de to siste årene, basert på prosjekter i NILs årbøker. Og alle de ti nominerte ble hver gang vist på utstillinger, i 2005 på Tullinløkka og i 2007 og 2009 i DogA,
I 2007 vandret utstillingen med de nominerte landet rundt i lokalforeningenes regi. Gjennomgående har det vær stor publikumsinteresse og god pressedekning, både av konkurransene og ustillingene.

Flytting igjen
Etter tre år i Arneberg-villaen var det Arkitektenes Hus AS som i 2003 lot høre fra seg og ønsket NIL velkommen til Josefines gate 34. NPA, i dag Arkitektbedriftene, skulle flytte ut av huset og dermed ble det plass både til NIL og NLA - som  fortsatt holdt til i Kongens gate 4. Så ble det nok en krevende flytting , denne gang med hjelp av Beate Kleven – en av tilsammen seks deltidsmedarbeidere som i tur og orden har vært til god hjelp gjennom alle mine år i NIL.

Slik gikk det til at nesten hele administrasjonen for den ”arkitektfaglige storfamilien” samlet seg i Josefinesgate; NAL med NABU, nå Ecobox, OAF, AFAG, NLA og NIL. Landskapsarkitektenes og våre organisasjonskontorer befant seg igjen vegg i vegg, og den nyttige kontakten med NLA i Kongens gate 4 fortsatte. Med fysisk nærhet også til de andre administrasjonene i huset, var det mye som ble enklere. Daglige samtaler over lunsjbordet, effektivt samarbeid med Arkitektnytts redaksjon, tverrfaglige seminarer og kurs, tips til og fra biblioteket, felles dataserver og -support, postombæring og resepsjonsservice var noen av de fordelene NIL fikk ved å flytte til Arkitektenes Hus.

Fra papir til skjerm
Fram til høsten 2000 hadde vi jevnlig sendt ut en liten nyhetsbulletin i papirform til medlemmene.  Vi kalte den Innsiden. Nå var tiden moden for å opprette en hjemmeside på nettet og webbyrået BitTalk ble engasjert for å utvikle nettstedet og ny grafisk profil sammen med oss. Etter en del prøving og feiling ble nettstedet den viktigste informasjonskanalen, både internt i organisasjonen og ekstern ut mot markedet og publikum. En del meldinger og  medlemstilbudene ble lukket, det vil si forbeholdt medlemmene som må ha brukernavn og passord for å komme inn. Medlemskartoteket ble også lagt inn i systemet, slik at man selv kan gå inn og rette kontaktopplysninger i profilen sin. Medlemmene har også anledning til å legge in portfolio med prosjektbilder, kostnadsfritt.  
Etablering av nettstedet hadde den planlagte effekten at NIL ble mer synlig i samfunnet og at medlemmenes kompetanse ble mer kjent – med de mange prosjektene i den stadig voksende årboken som et håndfast supplement. Det som var noe mer uventet, var at antallet henvendelser, særlig de eksterne,  ville øke så til de grader som tilfelle ble. Det ble mer og mer å gjøre, men arbeidsdagen ble samtidig morsommere og mer utfordrende. Snart var det omtrent like mange eksterne henvendelser som det var spørsmål, bestillinger og andre henvendelser fra medlemmene.
Her kan det skytes inn at krav og forventninger til NIL varierer en god del medlemmene og medlemsgrupper imellom. Mange bruker virkelig organisasjonen sin og medlemsfordelene, andre benytter seg nesten ikke av dem, men er fornøyde med å ha initialene MNIL som sitt ”kvalitetsstempel” sammen med tittelen. Mange medlemmer tar imot hjelpen vi tilbyr og er stadig i kontakt med NIL, andre har ikke disse behovene, men syns det er viktig å inngå i fellesskapet. Kostnaden for de obligatoriske abonnementene på Arkitektnytt og Arkitektur N – som er forutsetningen for fast spalteplass i tidsskriftene – protesteres det en god del mot. Men mange innser verdien av felles tidsskrifter for alle tre arkitektgruppene, og betaler med glede.

Man kan trygt si at forventningene til organisasjonen og til markedsføringen av fagkompetansen har økt. Det har nok sammenheng både med målrettet informasjonsarbeid og med medienes stadig større interesse for og dekning av medlemmenes prestasjoner. Å gi journalister tips og hjelp har jeg sett på som en viktig del av jobben min.

Nå i 2010 er NILs nettsted gjenstand for en større omlegging som vil gi flere brukermuligheter - og muligens resultere i enda flere henvendelser.

60-årsjubileum
I 2005 skulle et nytt jubileum markeres; organisasjonen ble 60 år og dette året var det mange faglige  aktiviteter som NIL deltok i og kunne profilere seg med. Det mest omfattende var den internasjonale designkongressen i København i felles nordisk regi, ERA 05, med avtroppende styreleder i NIL Birgitte Appelong som norsk ”general” for en førkongress i Oslo. Den åpnet med en mottakelse i Rådhuset og fortsatte med vandring blant opplyste installasjoner, dans og andre happenings langs Akerselva, ustillinger og demonstrasjoner i DogA og fagseminarer – før deltakerne tok båten til København og hovedkongressen.  
NIL utlyste en konkurranse om en romlig installasjon i jubileumsåret. Dark Design (nå Zinc AS) vant med ”Volare” som besto av 18 luftfylte, gjennomsiktige puter, knyttet sammen med lyspunker som tok over etter hvert som dagslyset forsvant.
I forbindelse med Designers Saturday høsten 2005 kunne NIL også markere jubileet med interiørkunkurranse og en større utstilling med vinnerprosjektene i ”Frosken”, Nasjonalmuseets temporære plastpaviljong på Tullinløkka.

Nordisk og internasjonalt
Jeg kan ikke avslutte denne oppsummeringen av min tid i NIL uten å nevne
hvor mye både den nordiske kontakten og det internasjonale samarbeidet har betydd for virksomheten. Vi har ofte lykkes med å få til ledelsesmøter med diskusjon og erfaringsutveksling i forbindelse med de årlige møbelmessene. Langt ut i 90-årene var Scandinavian Furniture Fair i Københavnn den største og mest progressive messen – før SFF i Stockholm begynte å vokse for alvor og overtok ”hovedrollen”, både i innhold og omfang. I birollen som reporter for Arkitektnytt har jeg hatt anledning til å rapportere både fra nordiske og europeiske messer i bladet.
Det nordiske fellesskapet har gitt oss styrke også internasjonalt, som for eksempel i forbindelse med lansering av konkurranser med sosial, samfunnsmessig profil i IFI, International Federation of Interior Architects/Designers. For ikke å snakke om generalforsamlingen med kongress i Dubai i november i 2009, da det viste seg at styreledelsen i IFI hadde brutt en lang rekke vedtekter og ikke behandlet forslag fra medlemsorganisasjoner på en demokratisk måte. Det ble sendt felles brev fra de nordiske organisasjonene i forkant av Dubai-møtet og det ble reagert kraftig da vi kom dit, uten resultat.  Dette har medført at våre fire nordiske organisasjoner har meldt seg ut av IFI eller har lagt medlemskapet på is, inntil det blir orden på den internasjonale organisasjonen igjen. For IFI har en stolt historie og mange faglige, internasjonale verdier å forvalte. I 2013 fyller IFI 50 år. NIL var med om å opprette organisasjonen i 1963.

Det faller naturlig når vi snakker om NILs vindu mot verden å nevne også organisasjonens flotte og lærerike studieturer. Jeg har på eget initiativ deltatt på tre av dem; Egypt våren 1997 med Kay Staaland Germeten som reseleder, med gode kulturhistoriske kunnskaper og verdifulle kontakter hun har. Så var det Mexico vinteren 2001 med Benedicte Aars Nicolaysen som arrangør. Hun elsker selv landet og sammenførte oss med lokalkjente venner som var ypperlige guider. Også Japan-turen høsten 2006  var eventyrlig, igjen med Kay som reseleder. Det overrasker ingen som har deltatt på studieturer, organisert av medlemmer i NIL at de har usedvanlig godt renommé, både i og utenfor egen faggruppe.

Takk for meg
Når jeg 1. juni  i år slutter å arbeide i organisasjonen, vil jeg takke for hyggelig kontakt og samarbeid med styrer og lokalledere, komiteer og enkeltmedlemmer og med kolleger i og utenfor Arkitektenes Hus.
Det har vært en givende tid - og ikke én kjedelig dag!

                                                                                                                                  Magdalena Eckersberg