#kontoretmitt av Urd Schjetne

Situasjonen er selvsagt kritisk, men la oss ta et skritt tilbake og betrakte det ut fra et endringsperspektiv. Jeg er interiørarkitekt med arbeidsplassutvikling som spesialkompetanse. Og jeg kan ikke fri meg fra å si at dette er svært interessant. Dette er som å være en del av et levende laboratorium. Tematikken #kontoretmitt får ny aktualitet. Vi må endre oss, vi må se på gamle vaner, vi må finne på nye. Jeg vil dele noen anekdoter fra siste dagers kontordrift, både de artige og de litt mer utfordrende: Vi er vanligvis 15 på kontoret, vi har aktivitetsbaserte løsninger og er kanskje over normalt trent på fleksibilitet. Vi har i tillegg ansatte på våre team både i Sveits, på Svalbard, Karmøy og i Oslo og Trondheim. Så fjernarbeid er vanlig – trodde vi... Våre medarbeidere på disse stedene kaller vi for satellitter. De har selv stort ansvar for å koble seg på gruppa. Men hva skjer nå?

Vi har møttes hver morgen klokken 08.30 – sjefen mener såpass tidlig må vi være klare. Og da er vi faktisk mange flere enn det som er vanlig 08.30 på kontoret. Og det er meget trivelig. Satellittene har sin storhetstid, plutselig er vi alle til stede i teamet på samme vis. Småbarnsforeldrene har rømt inn på små kott, mens andre koser seg fra store stuer – det er de med tenåringer som har stengt seg inne på rommet uansett. Familien står opp og kommer forbi, i dag flyttet en av arkitektene seg fra kjøkkenbordet til hengekøya i vinterhagen mens vi fikk være med å gå med kamera på. Utrolig fint å bli kjent med kollegene på nye måter, spesielt for oss som jobber med rom.

I dag har jeg hatt seks (6) timelange videomøter. Det ble i overkant. Merker at vi er en yrkesgruppe som samarbeider mye. Hva trenger vi egentlig rundt oss når så mye fokus går inn i den lille skjermen? Kunne noen av møtene være en epost? Klarer vi å bli inspirerte av samspill på skjerm?

Videre ser vi en massiv produktutvikling nå. Vi er i full gang med å finne nye måter å samhandle på. Hvordan skal vi få kommunisert med kundene våre nå som vi ikke får møtt dem? Vi skulle på en befaring i morgen, vi trenger en visjonsworkshop om ny praksis med en annen. Hva gjør vi? Er det mulig digitalt? Vi tror det. Vi er i full gang med å finne på nye løsninger – nød lærer kjerringa å spinne. La vår dugnad være positiv kreativitet!

Så hva gjør den fysiske løsningen med praksisen vår? Hvordan er det å jobbe såpass distansert? Jobber vi bedre i stillhet? Får vi for lite sosiale rom? Hvordan klarer hver og en av oss å lede seg selv, motivere seg til 7,5 timers stødig innsats? Jeg har ikke svarene her ennå, men kanskje er det viktigste at vi begynner å stille spørsmålene? Vi har to antropologer på teamet vårt, og i disse dager reflekterer vi en god del sammen rundt hva som skjer med jobben og fellesskapet når rommene endres. En av dem poster tips hver dag på Facebook som er fine: lenke

Så håper jeg at når vi kommer ut av dette, er hele samfunnet mer åpent, vi er mer løsrevne fra dagens løsninger når vi skal utforske fremtidens arbeidsplassløsninger; om hva arbeid er, konsentrasjon, samhandling og de aller viktigste fine felleskapene - også om de foregår 08:30 på morran på video :-)

Interiørarkitekt MNIL Urd Schjetne, styremedlem i NIL

Gruppeleder interiør & arbeidsplassutvikling
Gottlieb Paludan Architects